Ansettelse
Det er ulike regler for ansettelse i staten og for ansettelse i privat virksomhet.
Det er ulike regler for ansettelse i staten og for ansettelse i privat virksomhet.
Arbeidsgiver i privat virksomhet kan i utgangspunktet ansette hvem hun vil, men diskriminering av enkelte grupper kan være forbudt.
Vær likevel oppmerksom på at ansettelse i privat sektor kan være nærmere regulert i avtaleverket (hovedavtaler, overenskomster og tariffavtaler) ved virksomheten.
Ansettelsesprosessen i staten reguleres først og fremst av statsansatteloven, forskrift til statsansatteloven, og forvaltningsloven.
I tillegg har hver virksomhet personalreglement og egne administrative regler for ansettelse.
I staten gjelder også Hovedavtalen og Hovedtariffavtalen.
Hovedregelen er at ledige stillinger skal utlyses offentlig. Arbeidsgivere har plikt til å melde ledige stillinger til NAV, men står forøvrig fritt til å kunngjøre stillingen hvor de måtte ønske.
Ansettelse for kortere tid enn seks måneder trenger ikke lyses ut. Det samme gjelder ansettelse for inntil 12 måneder dersom dette er fastsatt i virksomhetens personalreglement.
Kvalifikasjonsprinsippet gjelder ved alle ansettelser i offentlig forvaltning. Det innebærer at den av søkerne som fremstår som best kvalifisert på bakgrunn av utdanning og andre formelle kvalifikasjoner, arbeidserfaring og personlig egnethet skal ansettes.
Ansettelse i staten er basert på en totrinnsbehandling: Nærmeste leder avgir en innstilling, og deretter fatter overordnet instans (enten et ansettelsesråd eller et styre for virksomheten) vedtak om ansettelse.
Nærmeste leder innstiller normalt tre søkere til stillingen i rangert rekkefølge, men ansettelsesinstansen (råd/styre) er ikke bundet av denne rangeringen.
Både nærmeste leder og ansettelsesrådet/styret er bundet av forvaltningslovens regler om habilitet og taushetsplikt.