Lengre arbeidsuke, mindre forskningstid
NIFUs nye tidsbruksundersøkelse viser at forskerne sliter med å finne tid til forskning, selv om de jobber enda mer enn før.
– Bekymringsfullt både for rekrutteringen til forskeryrket og for kvaliteten på norsk forskning, mener Guro Lind.
26.11.2021
Guro Lind deltok i paneldebatt om NIFUs tidsbruksundersøkelse
Hva bruker forskerne tiden sin på? Har koronapandemien ført til mindre forskning og utvikling (FoU), og i så fall for hvem? Viser tidsbruken kjønnsforskjeller? Kan vi finne forskjeller mellom norske og ikke-norske forskere?
Det var blant spørsmålene da forskningsinstituttet NIFU presenterte hovedfunn fra tidsbruksundersøkelsen "Når timene telles" fredag 26. november.
Dette er noen av hovedfunnene:
- De vitenskapelig ansatte ved lærestedene oppgir at de jobber gjennomgående langt over ordinær arbeidstid på 37,5 timer per uke, og har i gjennomsnitt arbeidsuker på over 46 timer
- Professorene jobber i gjennomsnitt over 49 timer i uken
- For nesten alle stillingstyper er gjennomsnittlig arbeidsuke lenger i 2021 enn hva tidsbruksundersøkelsen i 2016 viste
- Andelen tid brukt til undervisning har økt, mens andelen FoU-tid i gjennomsnitt har gått ned
- For de FoU-tunge stillingene som postdoktor, stipendiat og forsker, har andelen tid til FoU gått betydelig ned sammenlignet med 2016
Forskerforbundets leder Guro Lind deltok i en paneldebatt om undersøkelsen.
– Funnene i denne undersøkelsen bør gi grunn til bekymring. Både for rekrutteringen til forskeryrket, og for kvaliteten på norsk forskning. Forskerne jobber langt utover normalarbeidsdagen, men sliter likevel med å finne tid til forskningen. Vi kan ikke basere norsk forskning på fritidsforskning, sa Lind.
Merarbeidet er gratisarbeid for institusjonene – men har en høy personlig kostnad for dem som utfører det.
– Realiteten i dag er dessverre at det drives rovdrift på de vitenskapelig ansatte. I Forskermeldingen har vi beregnet at vitenskapelig ansatte utfører et gratisarbeid verdt over to milliarder kroner årlig. Slik kan vi ikke ha det. Det må være mulig å kombinere en forskerjobb med familieliv, fritidsaktiviteter og alt det andre livet byr på, sa hun.
Lind manet til større innsats for å forsvare normalarbeidsdagen for forskere.
– Det er fullt mulig å gjøre noe med denne utviklingen. For den enkelte må det bety realistiske arbeidsplaner, kompensert merarbeid, og fast ansettelse som hovedregel. Med andre ord: De samme reglene som i resten av arbeidslivet. På institusjonsnivå er det blant annet nødvendig med bedre forholdstall mellom antall ansatte og studenter, og å begrense andelen styringssignaler og rapporteringskrav, oppfordret hun.