Forskerforbundet 70 år: Et forbund av kompetanse

Hva husker du best fra tiden din i Forskerforbundet?

Når jeg tenker tilbake, så er det intensiteten i den daglige rytmen jeg husker best. Pløye avisene før klokken åtte, deretter overlegninger og møter en suite i høyt tempo, på huset og ikke minst extra muros. (På denne tiden var ikke flyskam en del av vokabularet.)

Ut på sen ettermiddag bar det hjem for å forsøke å oppsummere og lande dagens inntrykk. En tidligere statsråd sa til meg en gang at hun aldri rakk å reflektere over om hun hadde dummet seg ut, fordi nye oppgaver allerede krevde full konsentrasjon. Slik opplevde jeg det også.

Samtidig husker jeg hvor trygt det var å ha et kompetent sekretariat i ryggen – som sørget for at man sto støtt uansett vindstyrke. Jobben hadde ellers vært umulig. Dette ble enda tydeligere da jeg ble leder av Unio stat, med ansvar for lønnsforhandlingene i staten. Da ble også sekretariatet i Unio en helt sentral støttespiller. I de mest hektiske periodene kunne man også kjenne på ensomheten som følger med det å ha det siste ordet og det overordnede ansvaret.

Er det en spesiell sak, hendelse eller periode du ser tilbake på med stolthet?

Jeg hadde en ambisjon om å besøke samtlige av de over to hundre lokallagene i løpet av mine to perioder – og det tror jeg at jeg (nesten) lyktes med. Det var både spennende og inspirerende å få et direkte innblikk i alt det våre medlemmer bidro med i kunnskapssamfunnet. Ambisjonen sprang nok ut av en grunnleggende erkjennelse: at alle våre medlemmer var like verdifulle.

I forkant hadde jeg inntrykk av en viss spenning mellom ulike medlemsgrupper, med en underliggende hierarkisering – som om noen grupper «eide» Forskerforbundet sterkere enn andre. Etter hvert klarte vi å etablere og internalisere begrepet kunnskapsarbeider som en felles identitet for medlemmene våre. Det bidro, forhåpentligvis, til at flere kjente seg hjemme i forbundet. I samme ånd utvidet vi sektorseminarene til å omfatte nye grupper.

Har du et morsomt eller rørende minne fra hverdagen i forbundet?

Det var aldri egentlig en «hverdag» i forbundet – hver dag var unik. Men jeg husker fortsatt et øyeblikk der jeg, etter flere døgn på overtid i mekling, ble fullstendig tatt på sengen og rørt til tårer da Unio-lederen kom med en blomsterbukett. Det traff ekstra sterkt i et nokså overtrøtt øyeblikk.

Et annet fast høydepunkt var det månedlige vinlotteriet – basert på en av de ansattes imponerende og dyptpløyende kunnskaper om vin og kultur. Det brakte både smil, pauser og fellesskap inn i en ellers travel arbeidshverdag.

Hvordan opplevde du at Forskerforbundet utviklet seg i løpet av årene du var med?

Vi hadde en jevn medlemsvekst, og den har fortsatt helt frem til i dag. Det ga en tydelig følelse av å jobbe i medvind. I samme periode fikk vi også til et stadig bedre samarbeid med de andre forbundene i Unio. Det var egentlig bare under lønnsforhandlingene om våren at det kunne gå «en kule varmt» mellom de fire hovedsammenslutningene. Resten av året var dialogen mellom oss i Unio og YS, Akademikerne og LO både konstruktiv og god.

Jeg opplevde også at Forskerforbundet utviklet seg i en stadig mer ekstrovert retning – med større synlighet, bredere kontaktflater og en tydeligere rolle i samfunnsdebatten.

Hvilke saker var viktigst på den tiden – og hvordan står de seg i dag?

Mange av sakene som var viktige den gangen, fremstår nesten som evigvarende. Kampen mot den altfor høye midlertidigheten var en hovedsak, og det er den fortsatt. Like ved siden av stod arbeidet for å skape politisk forståelse for betydningen av forskning og kunnskapsutvikling. Der har vi vunnet gehør i perioder, men det er fremdeles en kontinuerlig jobb.

Med stadig flere utenlandske arbeidstakere i akademia har et nytt behov vokst frem og blitt enda tydeligere: å sikre god informasjon om rettigheter og plikter i det norske arbeidslivet.

Hvilke råd vil du gi til dagens medlemmer?

Jeg erfarte gjennomgående at dialogen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i lokallagene var god. Våre medlemmer har høy faglig kompetanse, og arbeidsgiverne gjør klokt i å lytte til dem. Derfor vil jeg oppfordre: Engasjer deg i lokallaget. Det er en av de beste måtene å bidra på – både til å utvikle din egen arbeidsplass og til å styrke fellesskapet.

Og dessuten: gjennom årene så jeg mange gode eksempler på hvordan lokale tillitsvalgte bidro til å løse kompliserte og fastlåste personalkonflikter. Som medlem av Forskerforbundet kan du være trygg på at du har solid støtte i ryggen.

Hvilke råd vil du gi til Forskerforbundet som organisasjon?

Jeg må nesten si at en tidligere leder ikke bør la seg lokke inn i rollen som paternaliserende bedreviter. Når det er sagt, følger jeg forbundet tett gjennom ulike medier, og jeg lar meg stadig imponere over hvordan den nåværende ledelsen fremtrer i offentligheten. Det er inspirerende å se hvordan de viderefører og utvikler arbeidet på en så tydelig og profesjonell måte.  

Hva tror du blir de viktigste utfordringene for forbundet i årene som kommer?

«Beredskap» er et ord på alles lepper for tiden, og jeg tror at forbundet – med sin brede medlemsmasse og ikke minst den høye kompetansen i sekretariatet – står godt rustet til å ivareta kunnskapsarbeidernes interesser i en uforutsigbar fremtid. Samtidig blir verdien av akademisk frihet stadig tydeligere i et demokratisk samfunn, mens den frie grunnforskningen ikke oppfattes som like selvsagt som før.

Forskerforbundet må derfor finne kloke og langsiktige strategier for å løfte begge disse fundamentale verdiene. De fortjener mer enn å omtales i festtalenes slappe munnhell; de krever aktivt, tydelig og vedvarende arbeid.

Hva har Forskerforbundet betydd for deg personlig?

For meg var det en stor opplevelse å komme på innsiden av «det politiske systemet» – å erfare trepartssamarbeidet i praksis og å delta i både den formelle og uformelle dialogen med folk i regjeringsapparatet og på Stortinget. Det var aldri vanskelig å ta en telefon eller be om et møte.

Rett etter at jeg begynte i jobben i 2013, var jeg for eksempel på frokost hos statsministeren den dagen Kristin Halvorsen skulle legge frem sin forskningsmelding. Jeg ble imponert over den åpenheten og tilliten som preget samspillet mellom aktørene – og jeg hadde et lite øyeblikk der jeg kjente stolthet over det norske demokratiet.

Og like viktig: dagen etter at jeg gikk av, var det andre som tok min rolle. Jeg kunne umiddelbart tre inn i mitt tidligere, ikke-offentlige jeg og la identiteten som forbundsleder gå videre til neste generasjon. Det opplevdes både riktig og godt.

Hvis du skulle beskrive Forskerforbundet med ett ord – hvilket ville du valgt, og hvorfor?

Samfunnsansvarlig. Forskerforbundet makter å forene kampen for medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår med en tydelig og troverdig formidling av forskningens og høyere utdannings fundamentale betydning. Og det gjør forbundet uten å ty til verken sutring eller arroganse.