Forskerforbundet 70 år: – Et rikt fellesskap

Onsdag 5. november inviterer Forskerforbundet til jubileumsseminar. Da er det 70 år siden Fellesrådet for vitenskapelige tjenestemenn, som forbundet den gang het, ble stiftet. En av dem som kjenner forbundets historie best, er Frank Anthun. Vi tok en prat med bergenseren som arbeidet i Forskerforbundet i 32 år. 

Du kom til Forskerforbundet fra Forfatterforeningen i 1987, begynte som avdelingssjef og ble etter hvert forhandlingssjef. Du var også den første juristen som ble ansatt i forbundet. Hvordan så Forskerforbundet ut for 38 år siden?

– Det var en ganske annerledes organisasjon. Da hadde vi 4000 medlemmer, og var åtte ansatte. Vi hadde ingen datamaskiner, vi brukte skrivemaskin og diktafon. Og så hadde vi sekretærer som renskrev til slutt. Så det var en annen tid.

– Men det var også et veldig godt felleskap. En hyggelig gjeng å jobbe med. Og vi jobbet med mange av de samme sakene som Forskerforbundet er opptatt med i dag: Oppsigelser, omplasseringer, forhandlinger. Og politiske saker som midlertidighet og bevilgninger til forskning.

Hvis vi går enda lenger tilbake, til startåret 1955: Hva var det som gjorde at Forskerforbundet ble etablert den gangen?

– Forskerforbundet var opprinnelig en samling av ni ulike forskerforeninger, og startet som en løst sammensatt paraplyorganisasjon kalt Fellesrådet for vitenskapelige tjenestemenn. De hadde ingen ansatte, og heller ingen felles politisk plattform. I 1974 skiftet rådet navn til Norsk Forskerforbund, og det var først i 1976 at forbundet ansatte en generalsekretær på heltid. Det var Martin Svendsen, som spilte en nøkkelrolle i utviklingen av Forskerforbundet. 

– Gradvis ble Forskerforbundet en mer profesjonell organisasjon. Vi begynte å ansette flere fagfolk, jurister og andre, og ikke bare folk fra vår egen sektor. Det ble bygget et stadig sterkere sekretariat, og i dag er Forskerforbundet noe helt annet enn i 1955 eller 1987, da jeg startet.

- Jeg synes det er fint å dra på kurs og se at en som forsker på raketter finner tonen med en som underviser i fiolin. Forskerforbundet er et rikt felleskap, på tvers av fagområder.

Hvilke gjennomslag vil du trekke fram fra forbundets historie?

– Et helt sentralt gjennomslag var den såkalte «forskerstigen». Den handler om muligheten til å få opprykk i takt med økt kompetanse, og er et kvalifikasjonssystem som sikrer forutsigbarhet i forskerkarrieren. Dette var noe Forskerforbundet programfestet allerede i 1969, men som det skulle ta tiår å få gjennomslag for. Forskerstigen har betydd enormt mye for norske forskere.

– Da jeg startet i forbundet, jobbet vi mye med professoropprykk. Mange av våre medlemmer var åpenbart kvalifisert for opprykk, men fikk ikke muligheten før andre gikk av med pensjon eller døde. I 1991 fikk vi gjennomslag på Stortinget for en ny ordning for professoropprykk, som har betydning for våre medlemmer den dag i dag.

Anthun trekker også frem noe han tok initiativ til selv.

– Da jeg kom fra Forfatterforeningen, var jeg overrasket over hvor lite fokus Forskerforbundet hadde på opphavsrett og medlemmenes rettigheter til egne åndsverk. Vi etablerte et eget opphavsrettsutvalg, ledet av professor Olav Torvund. I dag er Forskerforbundet mye bedre rustet på dette viktige feltet, med økt bevissthet og egen politikk. Og utvalget lever i beste velgående.

Forskerforbundet har forandret seg mye fra 1955 til i dag. Hvordan har livet som forsker forandret seg?

– Jeg har jo aldri vært forsker selv, så det kan jeg kanskje ikke svare like godt på. Men også forskerlivet har nok forandret seg mye. En venn av meg sa en gang at «det er lett å bli far, men vanskelig å være det». Om livet som professor i gamle dager kunne man kanskje snu på setningen: Det er vanskelig å bli professor, men lett å være det. Den gangen hadde professorene både mer tid og mer makt. I dag har forskerne et voldsomt tidspress, og forskerlivet ligner mer på resten av arbeidslivet.

Hva tror du om veien framover, hvilke saker vil stå i sentrum for en fagforening for kunnskapsarbeidere i 2030 eller 2040?

– Da vil jeg starte med akademisk frihet. Jeg blir skremt av det jeg ser rundt meg. Internasjonalt er situasjonen skremmende, ikke minst i USA. Men også her i Norge er det urovekkende tendenser. Når politikere går til angrep på «tullestudier», eller vil kutte stipend for enkelte fag. Det er så kunnskapsløst.

– Vi ser generelt en tendens til at politikerne vil styre mer og mer hva pengene går til. Jeg er bekymret for de små fagområdene som taper, for vi vet aldri hvilke fag og forskningsfelt vi er avhengige av i framtiden. Vi trenger bredde i forskningen, også i et lite land. En viktig kampsak blir at universitetene får beholde sin autonomi, og at forskerne får beholde sin akademiske frihet. Her spiller fagforeningene en veldig viktig rolle, ikke minst som beskyttere av lokale tillitsvalgte.

Den typiske fagforeningen er for industriarbeidere. Er det annerledes å være fagforening for kunnskapsarbeidere?

– I den klassiske industriforeningen er det kanskje litt hardere fronter og tøffere retorikk. Men det samme ligger jo i bunn: Felleskap mellom kolleger, og styrken i å være organisert sammen. Og med dagens skattefradrag koster det fint lite å være fagorganisert, det er en veldig god investering for den enkelte.

– Det spesielle med Forskerforbundet er kanskje at vi ikke er knyttet til en spesifikk bransje eller yrke. Det er et mangfoldig og bredt forbund, der medlemmer med ulike bakgrunner finner hverandre. Jeg synes det er fint å dra på kurs og se at en som forsker på raketter finner tonen med en som underviser i fiolin. Forskerforbundet er et rikt felleskap, på tvers av fagområder.

Til slutt: Har du noen røverhistorier fra tiden din i FF?

– Det har jeg, men de fleste egner seg ikke på trykk! Du kan få en uskyldig en: En jurist hos oss hadde gjort en jobb for dekanskolen til Universitets- og høyskolerådet, og en dame fra UHR ringte meg og spurte hva juristen skulle ha i honorar. Tja, hun kan jo få et krus, svarte jeg. Ok, men hvor vil hun reise, svarte damen. Det ble dessverre ikke noe cruise på juristen, men hun fikk en fin kopp.