Forskerforbundet 70 år: Fagforeninger er viktigere enn noen gang!

Hun har stått midt i store og krevende prosesser – fra utviklingen av en ny hovedtariffavtale til streik og seier i Rikslønnsnemnda. Likevel er det møtene med de tillitsvalgte og fellesskapet i organisasjonen som har gjort sterkest inntrykk.

I dette intervjuet deler hun sine viktigste erfaringer og refleksjoner: om stolthet og kampvilje, om organisasjonens utvikling, og om hvorfor Forskerforbundet fortsatt er – i hennes egne ord – uunnværlig.

Hva husker du best fra tiden din i Forskerforbundet?

Siden jeg troppet av for under et år siden er det meste fortsatt ferskt i minnet.

Men noe av det som har gjort sterkest inntrykk på meg er de mange møtene med Forskerforbundets fantastiske tillitsvalgte. Den jobben som gjøres ute lokalt er imponerende. De tillitsvalgte utgjør ikke bare ryggraden i forbundet, og har med seg en unik kompetanse og innsikt, men er en utrolig hyggelig og inkluderende gjeng som bidrar til verdifull fellesskapsfølelse  

Er det en spesiell sak, hendelse eller periode du ser tilbake på med stolthet?

Definitivt etableringen av ny hovedtariffavtale i staten (med Akademikerne).

I forkant av dette hadde vi hentet inn mye statistikk, og det var tydelig at lønnsutviklingen til de med høyere utdanning ikke holdt tritt med resten av samfunnet, og at samarbeidet med LO ikke hadde gitt våre medlemmer den uttellingen de fortjente. Vi trengte helt klart nye og bedre virkemidler for bedre lønnsutvikling. Utviklingen og forankringen av ny hovedtariffavtale var imidlertid et møysommelig og intensivt arbeid - ikke bare innad i Forskerforbundet, men også fordi vi trengte å få med hele Unio-familien på laget.

Prosessen var lang (tok over to år!), men sammen lyktes vi til slutt med å få på plass en avtale som kan bedre lønnsutviklingen for våre medlemmer.  Avtalen ble til og med så god at staten prøvde å reversere den i neste hovedtariffoppgjør. Det ble en tøff kamp – som munnet ut i en omfattende streik. Og for en streik! Det er sjeldent man ser kunnskapsarbeidere med paroler og kamprop på Karl Johan! Det var en imponerende mobilisering, godt hjulpet av engasjerte, kreative og kampklare tillitsvalgte og medlemmer som resulterte i en så kraftfull streik at den som kjent ble stoppet av tvungen lønnsnemnd. For så å få medhold i Rikslønnsnemnden noen måneder senere.

Har du et morsomt eller rørende minne fra hverdagen i forbundet?

Jeg tenker tilbake på tiden i Forskerforbundet med glede. Men det mest rørende øyeblikket var det lite hverdagslig over. Det var under det siste representantskapet, i 2024. Hele organisasjonen ventet på dommen og konklusjonen fra Rikslønnsnemnda – for hvem ville få medhold etter streiken i staten?  Tariffkonflikter i Rikslønnsnemnda er det som hovedregel arbeidsgiversiden som vinner. Vi hadde imidlertid gått til streik for mer enn «bare» lønna vår. Vi streiket for at utdanning skulle lønne seg – også i staten. Vi streiket for å få beholde en hovedtariffavtale staten selv hadde godtatt kort tid i forveien. Og vi streiket for å beholde mulighetene den nye avtalen åpnet opp for.

Det er ikke mange ganger jeg har grått på jobb, men stemmen var ikke akkurat stø da vi sammen kunne feire at Rikslønnsnemnda ga oss medhold. Det var en tøff kamp vi hadde kjempet sammen – og at dommen og seieren kom mens vi nettopp var sammen - på representantskapsmøtet som bare skjer en gang hvert tredje år – var rett og slett helt magisk.  

Hvordan opplevde du at Forskerforbundet utviklet seg i løpet av årene du var med?

Forskerforbundet har alltid vært bunnsolide i grundighet, i bruk av kunnskapsgrunnlag og i etterrettelighet. Kanskje med fare for å til tider være litt konservative. Det var derfor gledelig at Forskerforbundet i perioden tok i bruk nye virkemidler – og ikke bare på tariff. Hovedstyret ønsket seg for eksempel en politisk markering da statsbudsjettet et år ble ekstra dårlig. Landsrådet ga full støtte. Men siden Forskerforbundet ikke hadde aksjonert på lenge snublet vi litt i egne ben i planleggingen – som ble så grundig (med to runder styrebehandling i tillegg til Landsrådet(!)) at da tiden kom for å sette markeringen ut i live hadde aktualiteten forsvunnet. Men vi tok lærdom av det – og var raskt på ballen med en politisk markering foran Stortinget ved neste svake budsjett. Som for øvrig førte til at partiet Venstre inviterte kunnskapssektoren til krisemøte om finansieringen.

Forskerforbundet ble med andre ord mer fremoverlent.

I tillegg syns jeg leddene i organisasjonen ble trukket nærmere hverandre – og at vi ble knyttet mer sammen som organisasjon i perioden.  

Hvilke saker var viktigst på den tiden – og hvordan står de seg i dag?

I tillegg til tariff var det en rekke viktige saker: Midlertidighetsproblematikken, behovet for en bedre postdoktorordning – og bedre karriereveier innen forskning og undervisning, grunnlovsfesting av akademisk frihet, medbestemmelse under press, mer-arbeidet i sektoren, med mer – perioden var rett og slett så full av viktige saker at jeg ikke kan inkludere alle.

For mange av dem fikk vi verdifulle gjennomslag, som en lovfestet bedre postdoktorordning, inkludert rett til karriereveiledning for både postdoktorer og stipendiater. Midlertidigheten ble det også store forbedringer på gjennom årene – men så kom framveksten av «de faste midlertidige», for ikke å snakke om de siste årene da statsbudsjettet for sektoren ble så stramt at man for første gang måtte gå til nedbemanninger og oppsigelser ved landets universiteter og høyskoler. Da røk jo de midlertidige først – og plutselig så midlertidighetstallene bedre ut, selv om situasjonen på mange måter dermed er verre i dag, med tøffere kår for denne gruppen. Politisk fremming av grunnlovfesting av den akademiske friheten var en veldig positiv utvikling, og noe som har blitt enda mer aktualisert de siste årene. Men alt i alt er det mange av disse kampene som fortsatt må kjempes og følges opp.  

Hvilke råd vil du gi til dagens medlemmer?

Fagforeninger er viktigere enn noen gang! Forbli fagorganisert og engasjer deg! Forskerforbundet trenger engasjerte medlemmer som er med på å løfte fram relevante utfordringer i kunnskapssektoren og bidrar til gode løsninger, som er tydelige stemmer i offentligheten og som tar på seg tillitsverv i organisasjonen. Kanskje du har en tillitsvalgt i magen?

Hvilke råd vil du gi til Forskerforbundet som organisasjon?

Vær fremoverlent og nytenkende – med fokus på å øke de politiske gjennomslagene.

Mange av problemstillingene forbundet jobber med er både «gamle» og kjente - som behovet for bedre lønns- og arbeidsvilkår, inkludert bedre medbestemmelse osv. I tillegg til denne kjente kjernen har den urolige geopolitiske situasjonen på kort tid aktualisert en rekke «nyere» problemstillinger. Forsvaret av den akademiske friheten har aldri vært viktigere enn nå, den økte politiske styringsiveren er markant, beskjeden om trangere budsjetter framover er klokkeklar fra politisk hold, økt norsk sikkerhetspolitikk som vektes tungt og ofte begrensende inn i internasjonaliseringen – for å nevne noe. Dette er store og viktige kamper der Forskerforbundet trengs mer enn noen gang for å bidra til gode løsninger.

Organisasjonen har lang erfaring med en del av disse kampene, likevel sitter de politiske gjennomslagene langt inne. Min erfaring er at det var de områdene der vi turte å tenke nytt og prøve nye ting at vi hadde størst framgang. Og at det er et spor som er verdt å utforske videre.

I forlengelsen av det håper jeg forbundet fortsetter å utvikle «aksjons-potensialet» sitt. Man skal ikke kimse av verdien av å kunne trekke til gatene når viktige ting står på spill.

Hva tror du blir de viktigste utfordringene for forbundet i årene som kommer?

I tillegg til bekymringene rundt den geopolitiske situasjonen nevnt over er jeg bekymret over det tydelige og uniforme politiske signalet om trangere tider i vente. Det er ingen tvil om at det kommer til å bli tøffere kamper om ressursene i statsbudsjettet framover – og vi har nå et Storting der ingen av partiene gikk til valg på å hegne om eller styrke satsingen på forskning og kunnskapsarbeid. Det blir dermed tøffere budsjettkamper framover. Strammere budsjett vil medføre «følgefeil» og ramme mange av de kjente og «gamle» kjernesakene våre – det vil bli større press på medbestemmelsesapparatet (for vi har jo ikke råd til….), det vil bli økende press på de ansattes arbeidstid – flere oppgaver som skal løses uten flere ressurser, det vil bli færre karrieremuligheter for unge forskere. Den økte politiske styringsiveren vil også bli krevende, med debatter fra politikere om alt fra «tullestudier» til at arbeidslivsrelevans og nytteverdi er den viktigste valutaen i forsknings og høyere utdanning.

Hva har Forskerforbundet betydd for deg personlig?

Det har vært fantastisk å få være del av Forskerforbund-fellesskapet og bli kjent med så mange fine og dyktige folk. Forskerforbundet har vært min første «jobb» utenfor akademia – og jeg har lært utrolig mye og fått med verdifulle perspektiver i bagasjen som jeg har stor glede av i så å si alle andre sammenhenger – inkludert i forskerjobben min.

Hvis du skulle beskrive Forskerforbundet med ett ord – hvilket ville du valgt, og hvorfor?

Uunnværlig! Fordi Forskerforbundet bidrar til bedre løsninger - både for medlemmer og for samfunnet i sin helhet