- I en demokratisk tillitskrise blir fagforeningene viktigere

Hilde Gunn Slottemo er nestleder i Forskerforbundet, men historieprofessoren har også forsket på fagforeninger. Og da Forskerforbundet inviterte til jubileumsseminar, brukte hun sin innledning til å feire både søttiåringen Forskerforbundet og nittiåringen Hovedavtalen.

- Jubileer gir oss en god anledning til å reflektere over hva noe har betydd for oss. Og fagforeningene og Hovedavtalen har betydd mer for det norske samfunnet enn mange tror, sier hun.

- Mange av velferdsgodene vi har gleden av i dag, er kjempet fram av fagforeningene. Så har de politiske partiene fanget dem opp og gjort dem til mer eller mindre universelle ordninger som alle har glede av. Ikke minst gjelder det på områder som handler om arbeidsliv og arbeidstakerrettigheter: Ferie, regulert arbeidstid og nedsatt pensjonsalder, sier Slottemo.

Fagforeningene var et resultat av den industrielle revolusjon, som gjorde det nødvendig for arbeiderne å organisere seg i møte med lange dager og farlige arbeidsforhold. Hovedavtalen fra 1935 var et resultat av denne organiseringen. Men fagorganisering er like viktig i dag, mener Slottemo.

- I dag står vi overfor kanskje like store endringer som under den industrielle revolusjon. Vi står midt oppe i en ny omveltning, den digitale. Den har medført dramatiske endringer, der blant annet internasjonale tek.giganter styrer mye av den infrastrukturen vi bruker i vårt daglige arbeid. Nye teknologiske og økonomiske rammer utfordrer arbeidslivets spilleregler og det samarbeidet som skjer innenfor den norske arbeidslivsmodellen, mener hun.

- De internasjonale storaktørene har med seg andre regelverk, normer og verdisett. For eksempel har den langvarige Tesla-streiken i Sverige vist oss at det ikke alltid er aksept for fagforeninger, organisering eller tariffavtaler. Og situasjonen i USA og en rekke andre land minner oss på at kunnskap kan være truende for makta, fortsetter Slottemo.

Nye svar på nye spørsmål
Den tradisjonelle fagbevegelsen var for industriarbeidere. Men hva med kunnskapsarbeiderne? Har de noe å kjempe for i dag, nitti år etter den første Hovedavtalen?

-  Vi vet at mange kunnskapsarbeidere i dag sakker akterut lønnsmessig og det er nedskjæringer i sektoren. Det er mange av våre medlemmer opptatt av. Medbestemmelsen er også under press. Det er blitt stadig større enheter: I helseforetakene, i UH-sektoren og i de konsoliderte museene. Det er blitt en mer profesjonalisert ledelse, men også mer byråkratiske systemer. Alt det gjør det vanskeligere å bli hørt og få innflytelse.

Slottemo forteller at mellomkrigstiden – da hovedavtalen ble inngått – var en tillitskrise. Den tilliten til samfunnssystemet som hadde utviklet seg, var ikke gyldig lenger. De skjøre, unge demokratiene ble rystet i sine grunnvoller. Det var blant annet det som gjorde Hitler og Stalin mulig.

- Sånn sett var hovedavtalen ei løsning på ei stor tillitskrise. Det var en fredsavtale som demmet opp for radikalisering og høyreekstreme krefter og heller utviklet tillit til de demokratiske institusjonene og til at systemet fungerte til alles fordel. Har vi tendenser til en lignende tillitskrise i dag, om enn ikke så tydelig i Norge, så i alle fall i andre deler av verden? Kanskje har fagforeningene en ekstra viktig rolle i tiden framover, avslutter hun.

Hva er Hovedavtalen?
Hovedavtalen er en overordnet tariffavtale som regulerer spørsmål av mer grunnleggende karakter mellom hovedorganisasjonene på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Hovedavtalen kalles gjerne «arbeidslivets grunnlov», og omhandler grunnleggende spilleregler i arbeidslivet, knyttet til blant annet medbestemmelse og de tillitsvalgtes rettigheter. Den første Hovedavtalen ble inngått i 1935. Siden 70-tallet forhandles gjerne en ny avtale hvert fjerde år. Nylig ble Hovedavtalen i staten forlenget i ett år til.