Nylig la Institutt for samfunnsforskning fram rapporten «Lønnsutvikling for ansatte i yrker i arkiv-, bibliotek- og museumssektoren», bestilt av Forskerforbundet. Rapporten undersøker lønnsutviklingen i perioden 2004–2022, og konklusjonen er nedslående:
Ansatte i ABM med mastergradsutdanning har lavere lønn enn alle andre grupper høyt utdannede. Og utviklingen går i feil retning. Avstanden til lønnsnivået i privat sektor har økt, det samme har avstanden til høyt utdannede i andre deler av offentlig sektor. Og mens de ABM-ansatte med mastergrad i snitt lå 17 prosent over industriarbeidere i 2004, er forskjellen i dag utlignet. Det er heller nesten ingen forskjell mellom lønnsnivået til de høyt utdannede ABM-ansatte og offentlig ansatte med kort utdanning.
«Frontfaget sikrer alle god lønnsutvikling», er mantraet til LO-leder Peggy Hessen Følsvik. Men det gjelder altså ikke ansatte ved museer, arkiver og bibliotek. Lønnen deres holder ikke tritt med frontfaget. Utdanningen deres gir ikke uttelling. Det er blodig urettferdig.
De ansatte i ABM-sektoren er en gruppe arbeidstakere som ikke alltid synes så godt. Det er ikke en yrkesgruppe de fleste av oss møter hver dag, og det er heller ikke den gruppen som roper høyest. En museumsstreik eller arkivstreik hadde ikke skapt overskriftene en flystreik eller lærerstreik skaper. Mange av de ansatte i ABM er ikke arbeidstakere som enkelt kan ta med seg kompetansen sin til konkurrerende jobber i det private. Mange er dedikerte spesialister som har studert i mange år for å løse et viktig samfunnsoppdrag som må utføres nettopp der de jobber i dag: innenfor arkiv, museer og bibliotek.
Men er det greit at markedet alene skal bestemme lønnsnivået i arbeidslivet, også i offentlig sektor? Eller bør arbeidstakere som utfører uerstattelige oppgaver i samfunnets tjeneste, få en lønn som står i forhold til den utdanningen og kompetansen de har?
Ingen institusjonsledere innenfor arkiv-, bibliotek- og museumssektoren (ABM) kan være bekjent av at deres ansatte ikke engang holder tritt med frontfaget.
De ansatte ved museer, arkiver og bibliotek gjør nemlig arbeid vi ikke klarer oss uten. De tar vare på kulturarven vår, sørger for at nasjonalskatter ikke forvitrer, og viser vår felles historie fram for nye generasjoner. Norge ville ikke vært et sivilisert samfunn uten. Uten arkivene våre ville hele statsforvaltningen kollapset. Uten våre medlemmer ved bibliotekene ville ikke norsk forskning og høyere utdanning gått rundt. Det er nøkkelfunksjoner i et moderne samfunn. Og det er helt uakseptabelt at deres innsats – og lange, spesialiserte utdanning – ikke verdsettes høyere enn i dag.
ISF-rapporten er viktig for å dokumentere situasjonen. Ingen institusjonsledere innenfor ABM kan være bekjent av at deres ansatte ikke engang holder tritt med frontfaget. Framover inviterer vi våre lokallag i ABM-sektoren til regionale samlinger der vi deler tips og erfaringer om hvordan de kan jobbe systematisk med stillingsstruktur, lønn og karriereutvikling lokalt i virksomheten, basert på eksisterende avtaleverk og «best practice» fra sektoren.
En annen utfordring i ABM-sektoren er tid til forskning og utviklingsarbeid. Vår forrige medlemsundersøkelse viste at over halvparten av dem med FoU-oppgaver har store problemer med å finne tid og ressurser til dette arbeidet. Samtidig vet vi at det er store forskningsbehov i sektoren. Dette misforholdet var tema for et møte jeg nylig hadde med politisk ledelse i Kultur- og likestillingsdepartementet.
Det er en tendens til at ABM-sektoren går litt under radaren når vi snakker om forskning og kunnskapsbehov. Et eksempel er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, hvor ABM-sektorens bidrag knapt er nevnt. Nå jobbes det med en systemmelding for norsk forskning. Der kan vi ikke gjøre samme feilen. ABM-sektorens bidrag til norsk forskning må anerkjennes og verdsettes, på samme måte som arbeidet til de ansatte i sektoren.
Det er et stort forskningspotensial i ABM, men også mange hindringer som står i veien. Mitt budskap til regjeringen er at det er lite som skal til for å fjerne dem. Noe handler om penger, men slett ikke alt. Å styrke forskningen i ABM handler i stor grad om økt bevissthet, både fra myndighetenes og institusjonenes side. Departementet må følge opp forskningsoppdraget i styringsdialogen og ta sitt sektoransvar for forskning på alvor. En rekke små tiltak kan gjøre situasjonen bedre – som at ansatte sikres tilgang på relevant faglitteratur, at forskningsresultater synliggjøres og deles i Nasjonalt vitenarkiv, og at også ABM-institusjoner kan søke midler fra Forskningsrådet.
Møtet med departementet var positivt. De forstår utfordringene og ser behovet for å ta tak i dem. Forskerforbundet kommer uansett til å fortsette sitt påtrykk mot både institusjonsledelse og politiske myndigheter, både når det gjelder FoU-arbeid og lønn. De ansatte i ABM må verdsettes høyere. De må sikres tid til forskning og en lønn som står i forhold til den uerstattelige kompetansen de har.
