Bli medlem

Årets forskningspolitiske seminar har tittelen Adjø solidaritet? Seminaret avholdes i Oslo tirsdag 3. november, og der spør vi blant annet om vi har mistet det globale sør av syne i forsknings- og utdanningspolitikken. Er det sånn at internasjonal solidaritet er blitt mindre viktig i akademia de siste tiårene?

Utfordringene i verden kan i dag virke overveldende. Krig og konflikt, autoritære regimer og angrep på demokratiske institusjoner rammer også universiteter og høgskoler. Akademikere forfølges, studenter fengsles og utdanningsinstitusjoner settes under voldsomt press. Mange av oss kjenner på en uro for at kolleger i andre land lider og får stadig vanskeligere forhold. Vi vil gjerne gjøre noe, men kan lett føle oss hjelpeløse i møtet med alt det vi ser og hører om.

Solidaritet i praksis

Men solidaritet trenger ikke alltid å være komplisert. En ganske enkel måte å omsette den i praksis på, er å støtte SAIH – Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond.

SAIH ble opprettet i 1961, i ei tid da norske studenter og akademikere engasjerte seg mot apartheid og for retten til utdanning. Siden har organisasjonen arbeidet for akademisk frihet og retten til utdanning, og den har støttet studenter og akademikere som kjemper for disse rettighetene.

Mange av oss kjenner på en uro for at kolleger i andre land lider og får stadig vanskeligere forhold.

SAIH-tieren er kanskje det mest konkrete uttrykket for denne solidariteten. Om lag 150 000 studenter bidrar i dag. Små beløp fra mange gir til sammen over 11 millioner kroner hvert år. De siste årene har studentdemokratiene også valgt å øke summen på det frivillige bidraget studentene kan gi. Det viser at studentsolidariteten i Norge er sterk.

Hvor er de ansatte?

Studentene er altså viktige bidragsytere. Blant oss ansatte i akademia, er ordninga derimot langt mindre kjent og brukt. Det er litt paradoksalt. SAIH heter tross alt ikke bare Studentenes Internasjonale Hjelpefond, men har også med Akademikerne i tittelen. Likevel forbinder nok mange fortsatt SAIH først og fremst med studentene.

Her ligger det et stort uutnyttet potensial. Om langt flere av oss som arbeider ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter ga et lite, fast beløp, ville det både gi SAIH større økonomiske muskler og være et tydelig uttrykk for at akademisk solidaritet ikke stopper ved landegrensene.

Kunnskap utfordrer makt

Utdanning og forskning er ikke upolitiske størrelser. Kunnskap kan utfordre makt. Skolering kan gi mennesker mulighet til å stille spørsmål, organisere seg og kreve rettigheter. Nettopp derfor blir studenter, forskere og universiteter lett angrepet når autoritære krefter vil styrke kontrollen.

Jeg sitter som Forskerforbundets representant i styret i SAIH. Det har gjort meg oppmerksom på hvor liten innsats som faktisk skal til for å bidra, men samtidig hvor lite kjent denne muligheten er blant mange akademikere.

Kanskje skal vi ikke si adjø til solidariteten ennå. I stedet kan vi heller gjøre den litt mer konkret. Arbeidsplasser i kunnskapssektoren kan bidra til SAIHs arbeid. Hva om større fagarrangementer setter av et visst beløp til SAIH, for eksempel for hver deltaker? Eller kanskje en frivillig avgift ved påmelding til konferanser? Og hva med å gi en julegave til SAIH?

Som enkeltpersoner er det enkelt å bidra. Søk opp SAIH (222 222) på Vipps og bli fast giver av et frivillig månedlig beløp. Ved flere institusjoner – Universitetet i Agder, Universitetet i Tromsø, Universitetet i Stavanger og NTNU – har de ansatte dessuten mulighet for å gi gjennom et fast lønnstrekk. Det er det mulig å gjennomføre også andre steder. Se nettsiden til SAIH for informasjon om de ulike måtene å støtte dem på.

Solidaritet handler om de store prinsippene. Men den trenger også de små handlingene. SAIH-tieren er én av dem.