Bli medlem

Vi ser både usaklige og farlige politiske angrep på forskere og andre kunnskapsarbeidere. Vi ser angrep på internasjonale avtaler og regelrett motarbeidelse av demokratiske beslutningsprosesser. Vi går inn i en tid der den frie forskningen og den akademiske friheten kommer til å bli satt under sterkt press, også i land med lange demokratiske tradisjoner. Selv om situasjonen er en helt annen her hjemme, er det også her liten politisk vilje til å satse på forskning og høyere utdanning.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er arbeidsgløden større enn noensinne. Akkurat nå kjennes det som om vi i Forskerforbundet trengs mer enn noen gang, og at sakene vi jobber med, er viktigere enn på lenge.

I vårt nye arbeidsprogram for perioden 2025–2027 har vi tre hovedprioriteringer: en framtidsrettet kunnskapspolitikk, attraktive arbeidsplasser, og demokrati og medbestemmelse.

En framtidsrettet kunnskapspolitikk handler om langsiktig kvalitet i både forskning og høyere utdanning. På overflaten er dette en lett oppgave. I arbeidsprogrammet nevnes mange gode mål, som styrket forskningsinnsats, kvalitet i utdanningene og akademisk frihet. Når dette skal konkretiseres, blir det med en gang vanskeligere å enes om veivalg og strategier. Og det kan bli krevende avveininger for hovedstyret vårt når det gjelder hva vi skal fokusere på først og med størst tyngde. De første møtene med det nye styret tyder på at vi kommer til å få grundige, morsomme og perspektivrike debatter.

Vi er alle svært opptatt av sammenhengen mellom faglig kvalitet og gode arbeidsvilkår. Det er gledelig å se at vi ikke står alene om å ha høye mål for kunnskapssektoren. Kunnskapsalliansen som Forskerforbundet har tatt initiativ til, demonstrerer det til fulle.

Samtidig vet vi hvor lang vei det kan være fra fagre ord og politiske målsettinger til hvordan dette oppleves på den enkelte arbeidsplass i praksis. Vi som organiserer forskere og andre kunnskapsarbeidere, står i en unik posisjon til å påvirke hvordan praksis må forbedres. Og det er menneskene som må stå i sentrum, også for et velfungerende forskningssystem.

Akkurat nå kjennes det som om vi i Forskerforbundet trengs mer enn noen gang, og at sakene vi jobber med, er viktigere enn på lenge.

At kunnskapssektoren har attraktive arbeidsplasser, er viktig for våre medlemmer, men det er først og fremst viktig for hele samfunnet vårt. Norsk verdiskaping og norsk beredskap er helt avhengig av at de beste hodene og de mest nysgjerrige sjelene blant oss finner det forlokkende å søke seg arbeid i kunnskapssektoren. I 2022 ville bare 1 av 3 unge forskere, og bare 1 av 5 postdoktorer, anbefale andre unge en forskerkarriere. Det er lite trolig at våre kolleger er mer optimistiske nå. Dette er det en politisk oppgave å gjøre noe med. Vi vet allerede en god del om hva som skal til: Ingen skal måtte føle at de fordyper seg til irrelevans, midlertidige ansettelser og økonomisk utrygghet. Til syvende og sist handler det kanskje først og fremst om å finne tilbake til noe av det som bidro til at mange av oss valgte forskning som karrierevei: en meningsfull jobb med en fast, trygg stilling og betydelig forskningstid og frihet – noe av det mange unge forskere i dag ser langt etter.

Vår tredje hovedprioritering er demokrati og medbestemmelse. Dessverre ser vi klare tendenser til et mer hierarkisk arbeidsliv, der de ansatte opplever større avstand til ledelsen og mer autoritære ledelsesformer. Dette er en utfordring som preger hele kunnskapssektoren, og som løftes fram av tillitsvalgte i hele bredden av Forskerforbundet.

I universitets- og høyskolesektoren ser vi at universitetsdemokratiet er under press, og at kollegiale organer blir mindre viktige. Det er et stort paradoks at dette skjer samtidig med at universitetenes rolle som frie, kritiske samfunnsaktører er viktigere enn på lenge. I andre deler av kunnskapssektoren ser vi at medbestemmelsen utfordres, og at tillitsvalgte sliter med å involveres godt i viktige avgjørelser for de ansatte. Resultatet er dårligere beslutninger og dårligere arbeidsmiljø. Å være med og bestemme gir mening til arbeidet og er et botemiddel mot fremmedgjøring og usaklige angrep utenfra.

Våre tre hovedprioriteringer er områder som Forskerforbundet har vært engasjert i helt siden oppstarten, men de virker mer relevante enn noensinne. Nå skal hovedstyret straks konkretisere arbeidsprogrammet og gi en retning for hvordan vi skal arbeide med prioriteringene det kommende året.

Uansett er våre krav – om skikkelige arbeidsvilkår for kunnskapsarbeidere, om akademisk frihet og om økte investeringer i forskning – til beste for hele samfunnet.
Verden trenger kunnskap, og kunnskapsarbeiderne trenger oss.