En seier for postdoktorene
«Når regjeringen snart skal legge fram forslag til endringer i universitets- og høyskoleloven med forskrift, må postdoktorene være vinnerne.»
Slik innledet jeg et debattinnlegg i avisen Khrono i februar i fjor. Nå er loven vedtatt, og forskriften på høring. Og hva ble fasiten? Jo, postdoktorene vant!
Og det gjorde jammen vi i Forskerforbundet også. I årevis har vi kjempet postdoktorenes sak.
Postdoktorstillingen er per definisjon en kvalifiseringsstilling for en videre akademisk karriere. Men på et eller annet tidspunkt gikk det galt. De siste tiårene har det vært en eksplosjon i antallet postdoktorer. Fra 250 i 2000 til 1817 i 2022. En økning på mer enn 600 prosent.
Problemet er at veksten i antall postdoktorer har vært mange ganger større enn veksten i vitenskapelige stillinger de skal kvalifisere seg til. Institusjonene har ikke akkurat vært opptatt av å dyrke fram morgendagens forskere. I stadig større grad har postdoktorstillingen blitt en åpning for å sikre seg midlertidig forskerarbeidskraft med lite forpliktelser.
Forskerprekariatet
Internasjonalt ser man et økende «forskerprekariat», typisk unge forskere som flyktig skifter mellom usikre jobber med korte kontrakter. Det nærmeste vi kommer her hjemme, er kanskje den toårige postdoktorstillingen. Få kan kvalifisere seg for en akademisk karriere på to år. Ofte er det heller ikke meningen. Postdoktorene er hentet, i økende grad fra utlandet, for å holde hjulene i forsknings-Norge i gang.
Våre medlemsundersøkelser viser at livet som postdoktor er krevende og usikkert. Bare en av fem postdoktorer vil anbefale andre unge en forskerkarriere. Tre av fire postdoktorer i norsk akademia har i dag innvandrerbakgrunn, som i de fleste tilfeller betyr at de er statsborgere i et annet land.
Misforstå meg rett. Internasjonal rekruttering er viktig, men vi må sikre at årene som postdoktor er et fristende karrierevalg for norske arbeidstakere også.
Da regjeringen varslet at den ville revidere UH-loven, stod derfor postdoktorordningen øverst på vår agenda. Sammen med Akademiet for yngre forskere la vi fram et forslag til en ny postdoktor-modell. Vi ville hindre misbruk av ordningen, og sikre at den igjen ble brukt slik den er ment: Som en kvalifiseringsstilling.
I stadig større grad har postdoktorstillingen blitt en åpning for å sikre seg midlertidig forskerarbeidskraft med lite forpliktelser. Den tiden er forbi!
Kvalifisering krever tid, og en plan. Og det er det som nå faller på plass. I den nye UH-loven sikres postdoktorene minst et treårig løp. Og gjennom den nye forskriften sikres de rett til en karriereplan, mulighet for å utvikle en selvstendig forskerprofil og undervisningskompetanse, og dessuten tilgang til karriereveiledning. Hipp hurra!
Veien til gjennomslag
Å jobbe for politisk gjennomslag, er langsomt og møysommelig arbeid. Med mindre du er oljebransjen eller laksenæringen, da. Å løfte en gruppe som postdoktorene er å jobbe i motvind. Postdoktorene har verken offentlighetens eller politikernes interesse. Hvem er de egentlig, hva gjør de? Det kan da umulig være synd på dem?
Første skritt er å sette problemet på dagsorden. Vise hvorfor dette er noe politikerne bør bry seg om. Her har både våre og andres undersøkelser vært viktig. NIFUs kartlegging av postdoktorordningen i 2021 konkluderte med at «det er liten tvil om at norsk akademia mister talenter slik systemet med postdoktorer fungerer i dag». Personlige historier fra postdoktorenes hverdag har også gjort inntrykk på mange. Skal du få til endring, må du heve stemmen din.
Sakte, men sikkert har problembeskrivelsene festet seg, og blitt en del av bakteppet for det politiske arbeidet. Og når usynliggjøringen av problemet er over, kan man begynne å diskutere løsninger. Der er vi nå.
Politisk gjennomslag handler sjelden om perfekte løsninger, og slik er det også her. Vi kunne tenkt oss å ha kommet enda lenger. Men vi har fått på plass viktige endringer i lovverket som skaper større trygghet og forutsigbarhet for postdoktorene, og som kan øke attraktiviteten til forskeryrket.
I kjernen er kanskje dette: En postdoktor er ikke en arbeidshest som institusjonene kan bruke til å utføre forefallende arbeid. Postdoktorene er forskning-Norges framtid, og må behandles og verdsettes som nettopp det.