Etter oljen

Et av de oftest stilte spørsmålene i norsk politikk er dette: Hva skal vi leve av etter oljen? Et enkelt googlesøk gir 335 000 treff og lister opp et vell av kronikker, rapporter og presseutspill som forsøker å sette ord på hva som skal sikre AS Norge inntekter i fremtiden. Kanskje skal vi leve av den «blå økonomien», altså havet vårt. Eller vindkraft, på land og til havs. Eller hva med en ny, norsk legemiddelindustri? «Vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre», er det flere som sier. Men så er det jammen noen som sier at, jo, vi kan faktisk leve av tjenesteytende sektor også.

Mitt svar er: Etter oljen skal vi leve av forskning. Ikke av forskningen i seg selv, selvfølgelig, men av kunnskapen og ideene og innovasjonen som forskningen bidrar til. Og i arbeidet for forskning som blir til verdiskaping, har forskningsinstituttene en nøkkelrolle.

Ny kunnskap om instituttsektoren

Nylig la Forskerforbundet frem en medlemsundersøkelse om arbeidsvilkårene ved norske forskningsinstitutter, den første siden 2014. Blant hovedfunnene er at arbeidspresset er så stort at bare rundt halvparten av forskerne arbeider innenfor normal arbeidstid og får tatt ut ferie og avspasering. Tre av fire mener oppdragene ofte er underfinansierte, og at de må legge inn ekstra innsats for å levere med god kvalitet eller få publisert resultatene. To av fem har opplevd fusjoner eller større omstillinger, men bare et mindretall mener det ga en bedre arbeidssituasjon.

Samme dag som vi la frem vår rapport, møtte jeg på høring i næringskomiteen på Stortinget for å legge frem vårt syn på forslaget til statsbudsjett. Jeg hadde med meg den ferske medlemsundersøkelsen, og jeg hadde med meg et klokkeklart budskap: Sats på forskningsinstituttene.

I arbeidet for forskning som blir til verdiskaping, har forskningsinstituttene en nøkkelrolle.

Stortingspolitikerne er, naturlig nok, veldig opptatt av livet etter oljen, av grønn omstilling, nye næringer og nye arbeidsplasser. Men de er, merkelig nok, veldig lite opptatt av forskningsinstituttene – selv om forskningsinstituttene har en nøkkelrolle i den grønne omstillingen og jakten på nye arbeidsplasser. Og selv om et av de enkleste og mest virkningsfulle enkelttiltakene for å få fart på innovasjon og verdiskaping i Norge ville være å øke forskningsinstituttenes grunnfinansiering.

Langt under EU

Grunnfinansiering bidrar til forutsigbarhet og langsiktighet og gjør det lettere for et forskningsmiljø å planlegge aktiviteten over tid. At ikke alle inntekter er eksterne og prosjektbaserte, gir også forskerne mer tid til å konsentrere seg om forskningen. Halvparten av respondentene i vår medlemsundersøkelse oppgir at de bruker uforholdsmessig mye tid på akkvisisjonsarbeid og søknader.

Mens norske forskningsinstitutter har en grunnfinansiering på i gjennomsnitt 10 prosent, har våre internasjonale konkurrenter og samarbeidspartnere en grunnfinansiering på mellom 20 og 50 prosent.

OECD har påpekt at grunnfinansieringen av norske forskningsinstitutter er så lav at den begrenser instituttenes mulighet til å ta egne initiativ og bidra fullt ut til innovasjon og omstilling.
Det er et enormt potensial for kunnskap og verdiskaping i instituttsektoren, men vi får ikke ut hele potensialet før grunnfinansieringen styrkes. Forskerforbundet har, sammen med blant andre Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA), tatt til orde for at grunnbevilgningene trappes opp til 25 prosent over en femårsperiode. Stortinget burde tatt et første skritt i riktig retning i årets budsjett. I budsjettet for 2023 hadde både miljøinstituttene og de samfunnsfaglige instituttene en nedgang i grunnbevilgningen. Samtidig kuttet en rekke departementer i sine forskningsbevilgninger. Hele åtte fagdepartementer hadde en realnedgang i forskningsbevilgningene på mer enn 2 prosent. Det gir ikke fart på veien mot et liv etter oljen.

Ny energi, blå økonomi. Vi vet ikke – og kommer heller aldri til å vite – nøyaktig hva vi skal leve av i fremtiden. Det bør heller ikke være politikernes oppgave å finne ut av. Deres oppgave er å sørge for gode rammebetingelser til dem som trenger det.

Det vi vet, er at det sitter en forsker på et forskningsinstitutt og leter etter gjennombrudd. Gir vi henne litt bedre tid og litt større handlingsrom, kan mye skje.