Når du leser dette, er Forskerforbundets tillitsvalgte i statlig sektor fullt opptatt med årets lokale lønnsoppgjør. De tillitsvalgte gjør en kjempejobb for å sikre skikkelig lønnsutvikling for våre rundt 16 000 statsansatte medlemmer. Dessverre får de lite drahjelp fra arbeidsgiverne i kunnskapssektoren.
Ansatte med høyere utdanning og forskerutdanning i staten sakker nemlig akterut i lønnsutviklingen. Fra 2016 til 2023 hadde disse gruppene 25 prosent lønnsvekst, 4 prosentpoeng mindre enn snittet i staten. Samtidig har prisene økt så mye at reallønna til disse gruppene i praksis har stått stille. Hvert år havner de over en halv prosent bak gjennomsnittet i staten.
Forskerforbundet ser at mange virksomheter som sysselsetter disse gruppene, særlig innen kunnskapssektoren, har lite fokus på lønnsdannelse. Det er alvorlig – ikke minst med tanke på det viktige samfunnsoppdraget kunnskapssektoren ivaretar.
Lønnsvekst på linje med resten av samfunnet skjer ikke av seg selv. Det krever aktiv innsats og forståelse for hvordan lønn faktisk utvikles. Når tariffoppgjøret i staten er på 4,4 prosent i 2025, betyr det at snittlønna er avtalt å bli 4,4 prosent høyere enn i 2024. Det får man ikke til med et lønnsoppgjør som bare fordeler 3,3 prosent fra 1. mai.
Lønnsoppgjøret i staten legger nemlig til grunn at en stor del av lønnsveksten vil komme som tillegg til det partene sentralt har satt av til lønnsoppgjør – det som på tariffspråket kalles glidning. Og det er her kunnskapssektoren svikter.
Tall fra Statistikk- og beregningsutvalget i staten (SBU) viser at virksomheter under Kunnskapsdepartementet bare har hatt 2,5 prosent glidning i perioden 2017–2022. På andre departementsområder, som forsvar, justis, finans og næring, har den vært på 5–7 prosent. Dette betyr at kunnskapssektoren – som utgjør nær 30 prosent av de statlig ansatte – systematisk henger etter.
Når de sentrale partene forhandler, setter de først av penger til såkalt overheng – altså lønnsvekst som skjedde i løpet av året før, og som fortsetter å virke inn i inneværende år. Det gjelder også for overheng av fjorårets glidning. Når kunnskapssektoren gjennomgående svikter i å hente ut ekstra lønnsvekst ut over det sentrale parter satte av fra 1. mai, betyr det at sektoren belastes for glidning som hovedsakelig kommer i andre deler i staten.
Vi etterlyser arbeidsgivere i kunnskapssektoren som tar aktivt og bevisst eierskap til lønnsprogresjon – også for de lojale ansatte som står i stilling og gjør jobben år etter år.
I tillegg settes det av penger til forventet glidning for det inneværende året. Da har man gjerne sett hen til tidligere år for å anslå nivået. Når lønnsoppgjøret 1. mai er lavere fordi man forventer at virksomhetene kommer til å fordele annen lønnsvekst i tillegg, så må arbeidsgiverne også ta ansvar for at det skjer.
Sentrale parter har for 2025 blitt enige om at forventet glidning skal løfte lønnssnittet i staten med 0,8 prosent. I 2024 bidro utskiftninger i arbeidsstokken – ved at ansatte gikk av med pensjon og ble erstattet av lavere lønnede – til å trekke snittlønna ned med 0,9 prosent. Skal man oppnå en lønnsvekst på nivå med rammen, må man dermed ikke bare dele ut tillegg på nivå med rammen, men en god del mer enn rammen.
Lønnsveksten som andre departementsområder tar til seg utenfor lønnsoppgjøret, er stor og økende. Ansatte som bare får den lønnsveksten som står igjen til fordeling gjennom det sentrale lønnsoppgjøret, taper kjøpekraft. Hvert eneste år.
En god del av glidningen skjer gjennom jobbskifter. Kunnskapsarbeidere utmerker seg gjerne ved karrierer som forutsetter dyp og grundig investering i samme stilling for å bygge spisskompetanse over tid. Gjør man ikke jobben med å tilpasse lønnsdannelsen slik at den passer kunnskapssektoren, ender man opp med både lavere lønnsvekst i snitt og et akkumulert mindreforbruk. Hvis noen nå ser tilbake på regnskapene senere år og kjenner seg igjen, er det på tide å tenke nytt.
Mitt budskap er dette: Arbeidsgivere har et handlingsrom – men det krever forståelse for systemet.
Jeg tror mange i kunnskapssektoren har vært mer opptatt av andre ting enn hvordan lønnsdannelsen faktisk fungerer. Forskerforbundet har stått på over tid for å dokumentere hva som skjer. Vi vil synliggjøre at det finnes virkemidler og muligheter.
Vi etterlyser arbeidsgivere i kunnskapssektoren som tar aktivt og bevisst eierskap til lønnsprogresjon – også for de lojale ansatte som står i stilling og gjør jobben år etter år. Lønnspolitikken må støtte opp under samfunnsoppdraget og bidra til at kunnskapssektoren forblir et attraktivt sted å jobbe.
I spørsmålet om glidning vil hele kunnskapssektoren tjene på at tillitsvalgte og arbeidsgivere er på samme lag.
