Moderat oppussing

Salen var stappfull av både folk og forventninger på Hotel Bristol i Oslo 7. november. Det var Forskerforbundets forskningspolitiske seminar, og statsråd Sandra Borch skulle tale til en samlet kunnskapssektor for første gang. Ville hun fortsette den «ekstreme oppussingen» hennes forgjenger Ola Borten Moe hadde satt i gang?

Dessverre satte sykdom en stopper for Borchs besøk, men statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel stilte opp på kort varsel med statsrådens talepunkter. Og med seg hadde Hoel en mer forsonende tone. Ekstrem oppussing? Det ble sagt av Borten Moe med et glimt i øyet. Det var bare en metafor «for å sette ord på de langvarige utfordringene sektoren står overfor». Hoel oppfordret til tettere samarbeid i forskningssektoren, og mer langsiktig planlegging. Hvis man lyttet veldig nøye, var det til og med mulig å plukke opp noen svake signaler om bedre involvering i de politiske prosessene framover.

Det dette det handler om. Å forstå at forskning gjør politikken og samfunnet bedre, og at den må sees på som en langsiktig investering som faktisk kan lønne seg på sikt.

Når temaet for dagen var «ekstrem oppussing» av kunnskapssektoren, satt naturlig nok metaforene løst. Ville Borch bruke slegge eller malerkost? Finnes det en plan for denne oppussingen, finnes det et budsjett? Kan vi som bor i huset få komme med innspill? Og trenger dette huset egentlig en ekstrem oppussing i det hele tatt?

«Ekstrem» brukes om noe som befinner seg på eller går til ytterste grense; påpekte professor Tore Rem i sitt innlegg. Hva ligger bak Borten Moes valg av begreper? Antakelig har retorikken forandret seg mer enn politikken, men inntrykket etter dagen var likevel at regjeringen nå har beveget seg fra ekstrem til moderat oppussing. Det er en god start.

Hele regjeringen må med

Signalene om mindre ekstrem oppussing, og noe mer involvering, var positive. Men det mest gledelige i statssekretærens innledning, var at Hoel oppfordret til en sterkere og mer samlet forskningsinnsats i regjeringen.
– Vi må mobilisere hele regjeringa til en sterkere forskningsinnsats. Forskning må spille en nøkkelrolle i alt vi gjør, sa han.

Lite hadde vært bedre enn hvis Hoel – eller Borch, for det var vel hennes talepunkter? – fikk gjennomslag for en slik kursendring i regjeringen. For fasit halvveis i regjeringsperioden, er at forskning har vært både salderingspost og tidvis en ideologisk skyteskive. Både statsråd Borch selv og hennes partikollega Sigbjørn Gjelsvik har hatt problematiske utspill mot forskning de ikke liker.

Og enda mer problematiske er de mange kuttene regjeringen har gjennomført i kunnskapssektoren. Folkehelseinstituttet, Forskningsrådet og Nokut er tre av de tunge, nasjonale kunnskapsmiljøene som har måttet tåle betydelige nedskjæringer. I årets statsbudsjett får universiteter og høyskoler mindre å rutte med, samtidig som posten til langsiktig grunnforskning reduseres.

Forskningsløft

Skal vi få til et forskningsløft som monner, må hele regjeringen stille seg bak. I fjor fikk hele åtte departementer en realnedgang i forskningsbevilgningene på mer enn to prosent. Det skjer fordi forskning står bakerst i køen når fagdepartementene skal prioritere mellom mange gode formål. Hvorfor skal samferdselspolitikerne prioritere følgeforskning når det står fylkesveier i kø for å sikres mot ras? Er det så nøye om justisdepartementet bevilger penger til forskning på politiet, når det politiet trenger er flere ansatte?

Når Hoel sier at «forskning må spille en nøkkelrolle i alt vi gjør», er det dette det handler om. Å forstå at forskning gjør politikken og samfunnet bedre, og må sees på som en langsiktig investering som faktisk kan lønne seg på sikt. Forskning på justisfeltet eller på samferdselsprosjekter, kan knuse myter, avkrefte etablerte sannheter, åpne nye dører og hjelpe politikerne til å se hvilke tiltak som fungerer bedre enn andre. «Vi må forsknifisere større deler av politikken og samfunnet», sa Camilla Stoltenberg, tidligere FHI-direktør og nå konsernsjef i Norce.

Stoltenberg fikk jubel fra salen. Og i salen satt representanter fra hele bredden av kunnskapssektoren. Fra universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter, sykehus, arkiv, bibliotek, museer, næringslivet og forvaltning. Hvis regjeringen vil, står et helt lag av forskere og kunnskapsarbeidere klare til å bidra med råd og innspill til en mer kunnskapsbasert politikk.

Og tenk så fint det kan bli til slutt, hvis hele laget av fagfolk blir med på oppussingen.