Mørkere skyer

Verre er det med gråværet over kunnskapssektoren. Hverdagen for forskere og kunnskapsarbeidere har de siste årene vært preget av sparing, omstilling og knappe ressurser. Og i det siste har skyene blitt mørkere. Kutt i studietilbud, kutt i forskningstid og rene oppsigelser.

Kuttene i kunnskapssektoren var naturlig nok tema da forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Løkensgard Hoel (Sp) møtte til spørretime under Arendalsuka, invitert av oss og Norsk studentorganisasjon. Delte forskningsministeren vår «værmelding», med mørkere skyer og en tøffere hverdag? Og kunne høstens statsbudsjett bidra til lysere tider i kunnskapssektoren?

Svaret fra statsråden var ikke oppløftende. Ja, han delte vår virkelighetsbeskrivelse og kunne forstå at situasjonen var vanskelig for en sektor «som bare har opplevd vekst». Men nei, han kunne ikke love at høstens budsjett gjorde noe med denne vanskelige situasjonen. Til det var det for mange andre viktige samfunnsformål som krevde store investeringer: forsvar, sikkerhet, politi og helse.

Tvert imot var Hoels oppsummering at universitets- og høyskolesektoren nå skulle «tilbake til normalsituasjonen i 2019», altså før covid. Under koronapandemien fikk universitetene og høyskolene ekstrabevilgninger som skulle sikre nye undervisningstilbud. De fases nå ut. Det vil bety færre ansatte hvis ikke institusjonene finner andre inntekter, minnet Hoel om. Og antydet tallet 4000.

Vi må få fram konsekvensene av kuttene og vise hva vi som samfunn mister når vi ikke investerer mer i forskning og kunnskap.

En fortelling som ikke er sann

Dagen etter spørretimen med Hoel arrangerte vi en ny debatt i Arendal, der temaet var kvalitet. Er vi vitne til en dreining i kunnskapspolitikken, der andre samfunnspolitiske hensyn (relevans, distriktspolitikk osv.) har blitt viktigere enn selve kvaliteten på forskning og utdanningstilbud?

Én ting er i hvert fall sikkert: Med 4000 færre ansatte, mindre forskningstid og enda flere oppgaver enn før går ikke hverdagen opp for allerede overarbeidede forskere og undervisere. Kuttene i kunnskapssektoren vil få konsekvenser for kvaliteten. Når nye oppgaver legges til, samtidig som ressursene blir knappere, må noe annet prioriteres ned. Når Senterpartiet konfronteres med dette regnestykket, er svaret alltid det samme: «Universitetene og høyskolene får 45 milliarder kroner av samfunnet, så dette har vi tillit til at de løser selv.» Det er det samme om satsingen er mer etter- og videreutdanning, nye tematiske mål i langtidsplanen eller nye norsk-krav for stipendiater: «Vi har jo gitt dere 45 milliarder, dette kan umulig være så vanskelig å få plass til?»

Jeg har aldri hørt en landbruksminister fra Senterpartiet si til norske bønder at «dere får jo 17 milliarder i produksjonstilskudd», og forvente billigere poteter eller nok egg i butikkene. Men denne regjeringens fortelling om kunnskapssektoren er at den er lite produktiv og dyr i drift.

Det er en fortelling som ikke er sann. Vi vet at vitenskapelig ansatte i gjennomsnitt jobber minst 46 timer i uken, stort sett uten noen form for kompensasjon. Gratisarbeidet i UH-sektoren beløper seg til mer enn to milliarder i året. Institusjonene har opplevd tøffe kutt gjennom mange år. Først de såkalte «effektiviseringskuttene» til Solberg-regjeringen, nå målrettede kutt fra regjeringen Støre. Stadig oftere ser ikke institusjonene noen annen utvei enn å kutte i det helt grunnleggende: studietilbud, forskningstid og stillinger.

Kvalitet som salderingspost

Heldigvis begynner nå flere å si ifra om konsekvensene av regjeringens kunnskapspolitikk.

«Statsråd Hoel ser ut til å ville forberede kunnskaps-Norge på at hans portefølje heller ikke i år blir en budsjettvinner, men mer en salderingspost. Dette er korttenkt og vil svekke Norges konkurransekraft og verdiskaping på sikt», skrev rektor Svein Stølen og prorektor Åse Gornitzka vel hjemme fra Arendal. En annen som lot seg provosere av Hoels uttalelser om at «stillingskutt er den nye virkeligheten», var Venstres Abid Raja. «Det er provoserende at statsråden kaller det som foregår i forskningsfeltet, for en fest. Alle som tar en doktorgrad, jobber ræva av seg, det er ingen fest», tordnet han under Arendalsuka. Han anklaget Hoel for ikke å kjempe for universitets- og høyskolesektoren internt i regjeringen.

Nå er tiden inne for at alle vi som bryr oss om norsk forskning og høyere utdanning, hever stemmen sammen. Vi må få fram konsekvensene av kuttene og vise hva vi som samfunn mister når vi ikke investerer mer i forskning og kunnskap. Ikke minst handler det om de nære eksemplene på alt det forskningen bidrar til i samfunnet vårt: lengre og friskere liv, grønnere løsninger, trygghet og sikkerhet i en urolig tid.

Hever vi blikket og ser på verden rundt oss, er det ingen tvil om at vi som samfunn burde investere mer i kunnskap og utdanning. Høstens statsbudsjett må i det minste gi kunnskapssektoren et pusterom.

Vi ber ikke om en hetebølge. Vi ber bare om litt oppholdsvær.