Regjeringens valg
Når jeg skriver dette, er vi i Forskerforbundet i streik på ellevte dagen. Sammen med resten av Unio streiker vi for at utdanning skal lønne seg – også i staten.
I går ble Akademikerne, som er på samme tariffavtale som oss, sendt i tvungen lønnsnemnd. Nå trapper vi opp streiken for å legge ytterligere press på staten og gi regjeringen en klokkeklar beskjed: La oss beholde tariffavtalen vår. La oss få fortsette arbeidet med å sikre statsansatte med høyere utdanning en skikkelig lønnsutvikling.
Når jeg skriver dette, vet jeg altså ikke hvordan streiken ender. Men én ting er uansett sikkert: Partssamarbeidet i staten vil etter denne konflikten ligge med brukket rygg.
Penger og prinsipper
Streiken i staten handler selvsagt om penger. Våre medlemmer – høyt utdannede arbeidstakere med tilsvarende høye studielån – har over tid hatt dårlig lønnsutvikling. Godt under tilsvarende grupper i det private, men også under statsansatte med korte utdanninger, og siden 2016 også under industriarbeiderne i frontfaget. Streiken handler om vår mulighet til å gjøre noe med dette.
Men streiken handler også om prinsipper. Om likebehandling, om åpne og kunnskapsbaserte prosesser, om demokrati, og om tillit. Årets lønnsforhandlinger i staten var aldri reelle forhandlinger. Det var en velregissert, politisk prosess som har pågått over tid, og som dypest sett handler om at LOs posisjon i staten er truet. Utfallet var gitt på forhånd: Unio og Akademikerne skulle bankes på plass med makt, i samme avtale som LO, slik LO har bedt om.
Det kunne vi selvfølgelig ikke akseptere. Det måtte bli streik. Staten kastet oss ut i en streik vi aldri ønsket.
Vi kan kompromisse på kroner og øre, på virkningsdato, fellesbestemmelser og glidning. Men vi kan ikke kompromisse på grunnverdiene i den norske arbeidslivsmodellen og prinsippene i trepartssamarbeidet. Når regjeringen favoriserer LO og forfordeler Akademikerne og Unio, selv om det er vi som representerer klart flest arbeidstakere i staten, må vi si ifra. Når regjeringen overser det felles kunnskapsgrunnlaget partene sammen har utarbeidet, og tvinger gjennom en løsning et klart flertall ikke kan leve med, må vi sette foten ned. Vi lar oss ikke herse med.
Én ting er sikkert: Partssamarbeidet i staten vil etter denne konflikten ligge med brukket rygg.
Pølser og politikk
Den som vet hvordan politikk og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn, skal Otto von Bismarck ha sagt. Å bruke makt er effektivt, men sjelden vakkert. Når regjeringen velger å bruke makt for å sikre LOs makt, må den også leve med konsekvensene.
En av dem er at partssamarbeidet i staten er nede for telling. Etter en slik prosess, kan ikke regjeringen forvente at vi har tillit verken til statsråd Karianne Tung eller statens personaldirektør. Tillit mellom partene er oljen som får maskineriet i den norske arbeidslivsmodellen til å gå rundt. Regjeringens maktmisbruk kan få konsekvenser langt utover denne ene arbeidskonflikten.
Attpåtil skjer dette på vakten til en regjering som har gått til valg på å styrke trepartssamarbeidet og den norske modellen, øke medbestemmelsen i arbeidslivet og innføre en tillitsreform. For oss som har valgt en fagforening utenfor LO, oppleves dette bare som tomme ord.
Å så sterkt ta LOs parti, er heller ikke en risikofri manøver fra regjeringen. Med om lag en million medlemmer, er LO fortsatt soleklart største hovedorganisasjon. Men avstanden til de andre minker, og Akademikerne og Unio vokser mest. Unio og Akademikerne representerer nå rundt 660 000 arbeidstakere, i en befolkning der 42 prosent har utdanning fra et universitet eller en høyskole. Vårt krav om at utdanning skal lønne seg, har stor gjenklang. Og når regjeringen så tydelig velger å avvise dette kravet, bør den vite at det er mange som føler seg motarbeidet.
Det er tross alt bare femten måneder til neste valg.