Skjermforbud og faglig frihet
Debatten om skjermbruk i høyere utdanning har rast gjennom sommeren.
Noen vil forby skjermer i undervisninga. Andre mener et slikt forbud er både gammeldags og ekskluderende.
Bak diskusjonen om PC-er og mobiltelefoner skjuler det seg et mer grunnleggende spørsmål: Hvor går grensene for akademisk frihet i undervisningssammenheng? Spørsmålet er ikke først og fremst om studenter skal bruke skjerm eller ikke, men om pedagogiske valg skal bygge på faglig skjønn eller styres av sentrale forbud og påbud. Hvem skal avgjøre hvilke pedagogiske virkemidler som gir best læring – politikere, studentene, institusjonsledelsen eller den enkelte underviseren?
Pedagogiske valg bør tas av de som har ansvaret for undervisninga.
Faglige vurderinger kan ikke standardiseres
At dette spørsmålet skaper mye engasjement, er forståelig. De fleste som underviser i dag, kjenner frustrasjonen når blikket til studentene er rettet mot en skjerm – uten at det alltid er forelesninga som opptar dem. Samtidig vet vi at digitale verktøy for mange studenter er en viktig del av læringsarbeidet, og for noen også en forutsetning for å kunne delta.
Derfor mener vi at debatten ofte stiller feil spørsmål. Det avgjørende er ikke om det finnes én riktig regel for skjermbruk. Det avgjørende er hvem som skal ta den faglige beslutninga. Universiteter og høyskoler rommer et mangfold av fag, undervisningsformer og studentgrupper. Ei forelesning i anatomi er ikke det samme som et seminar i filosofi. Ei økt der studentene skal diskutere, samarbeide eller løse oppgaver, stiller andre krav enn ei tradisjonell forelesning. Det som fungerer godt ett sted, kan være lite hensiktsmessig et annet.
Dette gjør at vi er skeptiske til både generelle skjermforbud og generelle skjermpåbud. Pedagogiske valg bør tas av de som har ansvaret for undervisninga. Det gjelder valg av pensum, arbeidsformer og vurderingsformer – og det bør også gjelde bruk av skjermer. Noen undervisere vil mene at læringsutbyttet blir bedre når PC-er og mobiler legges bort. Andre vil bruke digitale verktøy aktivt som en integrert del av undervisninga. Begge deler kan være gode pedagogiske valg, dersom de er faglig begrunnet.
Akademisk frihet handler også om undervisning
Akademisk frihet handler ikke bare om retten til å velge forskningstema og publisere resultater. Den omfatter også undervisning. Den som har ansvaret for undervisninga, må også ha ansvaret for de pedagogiske valgene. Det er en del av det profesjonelle ansvaret som følger med den akademiske friheten.
Den enkelte underviseren må derfor ha et handlingsrom til å velge de metodene som best fremmer læring, innenfor de rammene institusjonen setter. Dersom politikere eller sentrale ledelser begynner å detaljregulere hvordan undervisninga skal foregå, beveger vi oss i feil retning. Det profesjonelle skjønnet bør veie tyngre enn generelle regler. Akademisk frihet handler nettopp om tilliten til at fagfolk er best i stand til å vurdere hvordan undervisninga bør legges opp.
Det betyr ikke at alt er opp til den enkelte. Undervisning skal være inkluderende, og studenter med dokumenterte behov skal selvsagt få nødvendig tilrettelegging. Samtidig må undervisere kunne stille krav til hvordan undervisninga gjennomføres, når det er faglig begrunnet.
Den viktigste diskusjonen er derfor ikke om skjermen i seg selv er problemet. Den viktigste diskusjonen er hvordan vi skaper best mulig læring. Svaret på det vil aldri være det samme i alle auditorier eller undervisningsrom.