Tillitsreformen

Den beste oppskriften på et godt arbeidsliv har en magisk ingrediens: tillit.

Det kan umulig være tilfeldig at ordet tillit er likt, lest både baklengs og forlengs. Det lille palindromet setter ord på det usynlige limet mellom oss som skaper gode fellesskap. Stadig mer forskning viser til hvor viktig tillit er som forklaringsfaktor for den norske samfunnsmodellen. Trepartssamarbeidet, de relativt små forskjellene i avstand mellom folk og politikere, en stor frivillig sektor. Tillit er den magiske ingrediensen i et av verdens tryggeste og mest produktive samfunn og arbeidsliv.

Medbestemmelsesbarometeret måler hvordan det står til med opplevelsen av medbestemmelse i norsk arbeidsliv. Barometeret har vært en vekker for mange, fordi det viser at mange arbeidstakere opplever at arbeidslivet beveger seg i en mer autoritær retning. De ansatte, ikke minst i staten, opplever mindre innflytelse over sin egen arbeidssituasjon og større avstand til ledelsen.

Kinderegg til inspirasjon

Men Medbestemmelsesbarometeret peker også ut en retning for framtidens arbeidsliv. Forskningen slår nemlig fast at det er en sterk positiv sammenheng mellom medbestemmelse, produktivitet – og tillit. I virksomheter med sterk medbestemmelse er tilliten større og produktiviteten høyere. Det er dette kinderegget som bør inspirere oss når vi skal organisere kunnskapssektoren i framtiden.

Nylig arrangerte vi vårt årlige Forskningspolitiske seminar. Heldigitalt, så klart, med et rekordstort antall deltakere. Temaet var styring av kunnskapssektoren. Hvor går grensene for politisk styring av kunnskapsinstitusjonene? Skjer det en direktoratifisering av sektoren? Hva blir konsekvensene hvis de kollegiale organene i akademia svekkes?

Styringsmeldingen må treffe godt

Våren 2021 kommer regjeringen med en stortingsmelding om styring av universitets- og høyskolesektoren. Bakgrunnen for styringsmeldingen er blant annet debatten som fulgte i kjølvannet av nedleggelsen av campus Nesna, som fikk politikere fra flere partier til å be styret ved Nord universitet om å endre sin beslutning. Regjeringen har annonsert at meldingen skal sette rammer for utviklingen av høyere utdanning og forskning de neste tjue årene – intet mindre! Da blir det desto viktigere å treffe godt.

Et stadig sterkere krysspress

Hvis vi gjør den motsatte øvelsen, og ser tjue år bakover, ser vi noen tydelige utviklingstrekk i styringen av universitets- og høyskolesektoren: Sterkere mål- og resultatstyring og innføring av flere indikatorer. En lavere andel basisfinansiering, og en større konkurransebasert andel.

Kollegiale organer svekkes til fordel for ekstern styrerepresentasjon og valgt ledelse. Midt oppe i dette sitter den enkelte kunnskapsarbeideren, som opplever et stadig sterkere krysspress mellom en rekke krav og styringssignaler, knyttet til publisering, undervisning, formidling, søknadsskriving og ulike former for rapportering.

Jeg har ikke den nøyaktige oppskriften på hvordan forskning og høyere utdanning bør styres de neste tjue årene, men jeg vet at den må ta en annen kurs. Etter tjue år med økt målstyring og rapportering, bør det komme tjue år med større rom for faglig skjønn.

Vi trenger en tillitsreform

Det er rett og slett tid for en tillitsreform i kunnskapssektoren. På Forskningspolitisk seminar la jeg fram det jeg mener bør være fem steg på veien: Økt medbestemmelse. Færre resultatmål. Mindre rapportering. Økt grunnfinansiering. Og et sterkere vern av den akademiske friheten.

Målet må være politikere som styrer sektoren i det store og ikke i det små, og institusjonsledere som gir sine ansatte det samme faglige handlingsrommet. En tillitsreform må både gjelde på strukturnivå og på den enkelte arbeidsplass. Med større rom for medvirkning og faglig skjønn vil tilliten øke. Det er veien til framtidens gode arbeidsliv.