Et kjennetegn ved den norske arbeidslivsmodellen er arbeidstakernes medvirkning og medbestemmelse i styring og ledelse av virksomhetene. Kunnskapsinstitusjonene må organiseres og ledes på en måte som ivaretar medvirkning og medbestemmelse, og der ansatte vises tillit og ikke blir utsatte for unødige kontroll- og rapporteringssystemer.
Statlig styring må være overordnet og legge til rette for at institusjonene kan oppfylle sitt samfunnsmandat. Målet må være en overordnet politikk som styrer forsknings- og kunnskapssektoren i det store og ikke i det små, og institusjonsledere som gir sine ansatte det samme faglige handlingsrommet.
Medbestemmelsesbarometeret viser at medlemmene i Forskerforbundet opplever en økende mistillit på arbeidsplassen i takt med økende kontroll- og reformiver, byråkratisering, toppstyring, effektivisering og ABE-reformen. Dette går ut over forskning og utdanning som kjernevirksomhet.
Universiteter og høyskoler er viktige kulturbærere og skal ha akademisk og kunstnerisk frihet og være faglig uavhengige av staten. Det er etter hvert blitt mange myndighetsorganer som universitetene og høyskolene må forholde seg til. Summen av styringssignaler er blitt for mange og gjør styringen utydelig og unødvendig kompleks. Den enkelte institusjon må styres gjennom bred involvering av ansatte og studenter, og kollegiale organer er nødvendig for å sikre innflytelse over faglige spørsmål og prioriteringer.
Instituttsektoren fyller en viktig funksjon som leverandør av forskningsbasert kunnskap til næringsliv, offentlige myndigheter og andre. Sektoren er mangfoldig, og det er store sprik i rammebetingelser og ansattes muligheter til faglig utvikling i virksomhetene.
I kunnskapsinstitusjoner der forskning er en del av samfunnsoppdraget, som arkiv, bibliotek, museum og helseforetak, er det viktig at de vitenskapelig ansatte gis rammebetingelser som gjør det mulig å innfri forskningsdelen av institusjonenes samfunnsoppdrag.
For å sikre best mulig utnyttelse av forskningsmidlene er det behov for en hensiktsmessig arbeidsdeling og samarbeid mellom de ulike forskningsutførende sektorene. I den grad institusjonene konkurrerer om forskningsvilkår, må hensynet til like konkurransevilkår ivaretas.
Sammenslåinger og nettverksdannelser i forsknings- og kunnskapssektoren må ha økt kvalitet på kunnskapsproduksjonen som mål, og følges av forskningsbaserte evalueringer.
Forskerforbundet arbeider for at:
- Styring, organisering og ledelse av institusjonene i forsknings- og kunnskapssektoren tar hensyn til institusjonenes komplekse mål og sikrer god involvering av de ansatte.
- Det gjennomføres en tillitsreform i forsknings- og kunnskapssektoren som omfatter økt medbestemmelse, færre resultatmål, mindre rapportering, økt grunnfinansiering og et sterkere vern av den akademiske friheten.
- Universiteter og høyskoler er statlige forvaltningsorganer med særskilte fullmakter og sikres institusjonell autonomi.
- Universiteter og høyskoler i valg av styringsstruktur sikrer at både studenter og ansatte får innsyn og reell medbestemmelse.
- Universitetene og høyskolene selv avgjør om rektor skal ansettes eller velges, og valgt rektor skal være normalordningen i UH-loven.
- Kollegiale organer opprettholdes på alle nivå, og at universitetene og høyskolene selv kan avgjøre om faglige ledere skal velges eller ansettes.
- Det etableres en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom de forskningsutførende sektorene, hvor hensynet til samarbeid, komplementaritet og like konkurransevilkår ivaretas.
- Sammenslåinger i forsknings- og kunnskapssektoren er frivillige, forankret i institusjonenes samfunnsoppdrag og har økt kvalitet som målsetting.
- Reformer og sammenslåinger i forsknings- og kunnskapssektoren må følges av forskningsbaserte evalueringer.