Bli medlem

Innspill til ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet

Forskerforbundet oversender med dette innspill til ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet. Hovedmomentene ble presentert i møte med ekspertutvalget 27. september.

Aune-utvalgets forslag om å styrke akademisk frihet i UH-loven ble ikke fulgt opp av den forrige regjeringen. Det hadde vært mulig å styrke akademisk frihet i loven samtidig som det ble nedsatt et ekspertutvalg. Forskerforbundet er likevel glad for at det er opprettet et ekspertutvalg og vi har store forventninger til utvalget og dets arbeid. Både når det gjelder gjennomgang av begrepet akademisk frihet i hele sin bredde og betydning for alle forskningsutførende sektorer. Ikke minst ser vi frem til gode og konkrete forslag knyttet til styrking av den akademiske friheten.

Forskerforbundet vil først ta opp hva akademisk frihet er, deretter belyses hovedutfordringene mot akademisk frihet slik forbundet oppfatter det. Avslutningsvis fremmes noen konkrete forslag til det videre arbeidet med å ivareta og styrke akademisk frihet.

Innledningsvis vil vi først beklage at ekspertutvalget har fått så knapp tid på å gjennomføre det omfattende mandatet som både omfatter utredning av sider ved begrepet akademisk frihet, beskrive trusler mot akademisk frihet og fremme forslag til styrking av akademisk frihet. Ekspertutvalget er en mulighet til å fremme akademisk frihet i Norge som må utnyttes godt. Fristen som er 1. mars 2022 er unødvendig kort og står ikke i forhold til oppgavene mandatet skisserer. Vi ber derfor om at fristen for utvalgets arbeid forlenges.

Hva er akademisk frihet? [1]

Akademisk frihet er en samlebetegnelse på et sett nært beslektede ideer som har det til felles at de betoner tankefrihet og ytringsfrihet som grunnleggende vilkår for søking etter sann og holdbar kunnskap og forståelse.

Begrunnelsen for akademisk frihet er viktig. Den er ikke begrunnet ut fra hensyn til forskeren eller virksomheten. Frihetens begrunnelse er at den er den beste og eneste måten å frembringe sann kunnskap på og dermed en nødvendig forutsetning for at forsknings- og kunnskapsinstitusjonene kan oppfylle sitt samfunnsoppdrag og funksjon i samfunnet. Bare slik kan vi ha tillit til at kunnskapen er fremkommet etter anerkjente vitenskapelige prinsipper uten påvirkning fra utenforliggende forhold. Bare slik kan samfunnet være trygg på at forskningen som utføres, det studentene lærer og den kunnskapsbaserte formidlingen er gyldig.

Den akademiske friheten knyttes både til den enkelte forsknings- og utdanningsinstitusjon og til den enkelte ansatte. Det konkrete innholdet knyttes til ulike roller som forsker, underviser og formidler. Den fulle akademiske friheten er først og fremst knyttet til grunnforskning og undervisning, og har historisk vært knyttet til det klassiske universitetet med nysgjerrighetsdreven forskning uten bindinger og med et særlig ansvar for å være et kritisk korrektiv, mens det for oppdragsforskning og klart anvendelsesorientert forskning er noe mer begrenset frihet. Med økende grad av nytteorientering og ekstern finansiert virksomhet også ved universitetene og høyskolene går disse skillene i like stor grad innenfor virksomhetene som mellom de ulike forskningsutførende sektorene.

Med den akademiske friheten følger også plikt til å være etterrettelig, åpen og sannferdig. Forskerne må være åpne for kritikk av egen forskning og formidling, samt følge god forskningsetikk og etablerte faglige standarder og regler for henvisning, fagfellevurdering og etterprøvbarhet.

Prinsippet om å etterleve anerkjente forskingsetiske normer og prinsipper og den enkelte forskers integritet er en kjerne som må gjelde all forskning. Det samme gjelder kjernen i den akademiske friheten som omfatter:

  • Frihet til å stille spørsmål, også ved det autoriteter anser som etablert kunnskap, og om saksforhold som det knytter seg sterke interesser eller følelser til.
  • Frihet til å velge materiale og metode for å finne et sant og/eller et holdbart svar
  • Frihet til å offentliggjøre forskningens resultater, herunder også redegjøre for hvordan de er fremkommet.

Den individuelle akademiske friheten knyttet til forskning og undervisning er lovfestet i universitets- og høyskoleloven. Det er også tatt inn som krav i retningslinjene for statlig grunnfinansiering av forskningsinstitutter og forskningskonsern. Prinsippet om armlengdes avstand dekker noe av det samme for ABM-sektoren og deler av kulturfeltet, og innebærer at «Museene skal ha en faglig fri stilling som gir handlingsrom for å stille kritiske spørsmål vedrørende både fortid og nåtid (St.meld. nr. 49, 2008–2009). Uavhengig av dette utgjør kjernen i den akademiske friheten et ulovfestet prinsipp som må gjelde all forskning for at vi skal kunne ha tillit til at kunnskapen er gyldig. Alternativet er å ikke drive med forskning.

Hva er utfordringer/trusler mot akademisk frihet?

Prinsippet om akademisk frihet som ideal står sterkt i Norge, men det utfordres fra mange hold, og utfordringene varierer over tid. Hovedinntrykket er at det står greit til og at illegitim overstyring ikke synes å være et stort problem ved universiteter og vitenskapelige høyskoler i dag.

Samtidig er det en rekke utfordringer mot akademisk frihet. Nedenfor trekker vi frem de viktigste utfordringene vi ser mot akademisk frihet.

Usikre ansettelsesforhold

En av de største utfordringene mot akademisk frihet er utrygge ansettelsesforhold. Det er fortsatt slik at alt for mange forskere er midlertidig ansatt. For at forskere skal kunne søke og formidle kunnskap, også når den er upopulær ved at den strider mot etablert kunnskap og berører sterke næringsinteresser mv., er det viktig at det oppleves trygt. Midlertidigheten er særlig høy innenfor eksternt finansiert virksomhet. Midlertidig ansatte står i et avhengighetsforhold til etablerte forskere og forskningsledere ved institusjonen. Det kan derfor oppstå situasjoner hvor de unnlater å utfordre eksisterende kunnskap og heller innordner seg av strategiske og karrieremessige årsaker. Dette medfører en begrensning på den akademiske friheten, og kan dessuten føre til lite risikofylt forskning og at etablert kunnskap ikke utfordres.

Ytre press

En annen utfordring for den akademiske friheten er der forskningen forsøkes påvirket. Forskerforbundet erfarer at næringsinteresser og pressgrupper innen enkeltområder driver sterk påvirkning og til dels hets av enkeltforskere. Vi opplever også at offentlige myndigheter forsøker å påvirke forskningen. Direkte påvirkning fra statsråder er heller ikke ukjent. Et veldig kjent eksempel er Per Sandberg (Frp) som i 2016 sa at Havforskningsinstituttet skal være et næringsvennlig institutt, som skal slutte opp om regjeringens ambisjoner om vekst i oppdrettsnæringen. Det er ikke mange eksempler på så grove innblandinger i forskningen. Arbeidsdepartementet forsøkte i sin tid å snu konklusjonene i en Sintef-rapport om høyt sykefravær på hodet (2010). På forespørsel til tillitsvalgte i instituttsektoren i 2010 svarte 11 av 28 at de kjente til tilfeller der offentlige oppdragsgivere har forsøkt å påvirke resultatene. I en fersk delrapport fra Fritt Ords monitorprosjekt om status for ytringsfriheten i Norge 2020–21 svarer 14 prosent at de har begrenset forskningsformidlingen av hensyn til arbeidsgiver eller kolleger, mens 12 prosent har gjort det samme av frykt for hets, trusler eller offentlig kritikk. Videre svarte rundt en av tre forskere at de var redd for å redd for å bli oppfattet som en politisk aktør når de deltar i offentligheten som forsker eller fagperson. [2] Se Ingierd, Bay-Larsen og Hauge (red) Interessekonflikter i forskning (2019) for mer om dette og en del andre aspekter knyttet til påvirkningsagenter, politisk press og interessekonflikter.

Indre press

I tillegg til ulike utfordringer mot den akademiske friheten fra omgivelsene, er det også interne forhold ved de utdannings- og forskningsutførende virksomhetene som utfordrer den akademiske friheten. Dette går både på ytringskultur for og mellom ansatte, og behov for informasjon og opplæring i akademisk frihet. Delrapporten fra Fritt Ords monitorprosjekt viste også at den befolkningsgruppen som flest i undersøkelsen oppga å ha mottatt ubehagelige kommentarer eller trusler fra, var fra andre forskere eller kollegaer. Noen hovedfunn fra de norske svarene i en survey om akademisk frihet i Europa (Karran 2015) kan også illustrere dette:

  • Over 60 % mener respekten for akademisk frihet har gått ned det siste tiåret
  • 80 % sier de ønsker mer informasjon og etterlyser seminarer og diskusjoner om akademisk frihet ved egen institusjon
  • 22 % sier de har praktisert selvsensur pga. faglige synspunkter
  • 10 % mener de er de er blitt truet med eller utsatt for disiplinære reaksjon pga. oppfatninger de har gitt uttrykk for i lukkede fora ved egen institusjon

Ekstern finansiering – dreining mot anvendt forskning

Prioriteringen av «missions», programforskning og nytteorientering i finansieringen av forskning er en annen utfordring for den akademiske friheten. Mange opplever at det nesten ikke er mulig å gjøre forskning uten ekstern finansiering. Handlingsrommet for mange forskere tilsier at dagens fordeling mellom grunnbevilgning og ekstern finansiering virker begrensende både for muligheten til å velge tema og for kvaliteten på forskningen når problemstillingen må spisses mot en tematisk føring. Det er behov for program og oppdragsforskning, men det må også sikres rom for grunnforskning og breddeforskning slik at ansatte kan forsker uten å søke ekstern finansiering.

Forskerforbundet ser samtidig at det er en tendens til å fordele forskningstid og -ressurser til forskere basert på publikasjonsindikatorer. Dette er også en begrensning av den akademiske friheten ved at denne måten å fordele knappe ressurser på fremmer trygge og mindre risikovillige forskningsprosjekt med høyere sannsynlighet for å ende i en publisering.

Noen utfordringer knyttet til digitalisering, åpen publisering og åpen forskning

Med teknologiutviklingen, økt digitalisering og overgangen til åpen publisering og forskning følger endringer som griper inn i det vitenskapelige arbeidet. Disse endringene utfordrer på ulike måter den akademiske friheten og bør etter Forskerforbundets syn vies oppmerksomhet av utvalget. Et eksempel er knyttet til digitalisering av undervisning og spørsmål om deling av undervisningsmateriell samt opptak av undervisning og gjenbruk. Problemstillingene her er dels av opphavsrettslige karakter, men angår også akademisk frihet. Opphaver må ha anledning til selv å redigere eller trekke tilbake materiale om hen ikke lenger kan stå inne for det, og om eventuelt andre ønsker å gjøre endringer i dette, må det avtales med opphaveren (se Forskerforbundets faktaark 2/2020). Forskerforbundets korona-undersøkelse viste at svært mange var usikre på ivaretakelsen av de immaterielle rettighetene på dette området og vi erfarer også at institusjoner går for langt i å overdra slike rettigheter fra de ansatte. Forskerforbundet viser her til vårt brev til UH-institusjonene, UHR og Kunnskapsdepartementet i juni 2020, samt et pågående arbeid i regi av en arbeidsgruppe nedsatt av UHR hvis mandat er å se nærmere på utfordringer knyttet til personvern og opphavsrett i spørsmålet om deling av digitale læringsressurser.

Til digitalisering hører også spørsmålet om bruk av digitale læringsplattformer og forholdet mellom nasjonale løsninger, institusjonell autonomi og akademisk frihet. Forskerforbundet har i tilknytning til Units og Kunnskapsdepartementets arbeid med ny digitaliseringsstrategi, blant annet påpekt at standardisering og mål om effektivisering gjennom digitalisering, ikke må svekke muligheten for kvalitet og autonomi i kjerneoppgavene. Dersom valg og bruk av digitale fellesløsninger eller plattformer legger føringer på undervisningens organisering og innhold, så kan det sies å være i strid med UH-lovens § 1.5. Hensiktsmessig digitalisering må innebære at det utvikles løsninger som støtter opp om kjerneaktivitetene og som fungerer for ansatte og studenter. Digitale læringsverktøy må kunne tilpasses den enkelte undervisningssituasjon og virke læringsfremmende. Teknologien må ikke definere innholdet i undervisningen. Vi utdyper dette i ytterligere i vårt innspill til digitaliseringsstrategien per 20. mai 2020.

Forskerforbundet vil også påpeke at målene om åpen publisering og åpen forskning kan sies å utfordre den akademiske friheten, herunder muligheten de vitenskapelig ansatte har til selv å velge publiseringsform og kanal (jfr. UH-loven § 1-5 sjette ledd). Da Kunnskapsdepartementet og Forskningsrådet i 2018 valgte å slutte seg til Plan S, skapte dette stor debatt. For mange av Forskerforbundets medlemmer var bekymringen særlig knyttet til valg av publiseringskanal og muligheten til å publisere der det er faglig mest relevant. Plan S forutsatte umiddelbar åpen publisering og fortrinnsvis under den mest liberale delingslisensen (CC-BY). CC-BY gir tillatelse til alle former for bearbeidelser og åpner for kommersielt bruk og omfattende endringer av vitenskapelige verk. Mange har stilt spørsmål ved om krav om en slik overdragelse griper inn i de vitenskapelig ansattes akademiske rettigheter. Selv om flere og flere tidsskrifter nå er såkalt «open access» og selv om Plan S fra implementeringstidspunktet 1. januar 2021 unntaksvis tillater bruk av en mer restriktiv delingslisens, er det fortsatt usikkerhet omkring disse spørsmålene. Forskerforbundet viser her til utredningen i regi av Torgeir Kielland fra 2019, hvor det påpekes at krav om åpen publisering eller egenarkivering under en åpen lisens forutsetter pålegg enten i kraft av arbeidsgivers styringsrett eller gjennom endring i arbeidsavtalen. Dersom slike pålegg begrenser forskeres rett til selv å bestemme hvordan deres forskning publiseres vil dette innebære inngrep i den akademiske friheten.

Generelt er de endringsprosessene som nå pågår kompliserte. Det ser vi også av rapporten som nylig ble offentliggjort om datadeling, eierskap og lisensiering [3]. Også her er det problemstillinger som Forskerbundet mener har relevans for ekspertgruppen, og da særlig knyttet til skjæringsfeltet opphavsrett, forskernes rettigheter og akademisk frihet.

Forslag til tiltak og videre oppfølging

Forskerforbundet mener at det må iverksettes tiltak og oppfølging på flere områder og nivåer.

På bakgrunn av at akademisk frihet bare er lovfestet for universitets- og høyskolesektoren, er det behov for å slå tydelig fast at akademisk frihet skal gjelde alle forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Det være seg helseforetak, museer eller private forskningsinstitutter. Forskerforbundet foreslår i forlengelsen av dette at akademisk frihet for forskning og høyere utdanning må tas inn i grunnloven for å få lovfestet innholdet i det ulovfestede prinsippet for alle sektorer. Dette vil sikre økt oppmerksomhet og tydelighet om betydningen av akademisk frihet.

Videre mener vi at universitets- og høyskoleloven bør endres i tråd med Aune-utvalgets forslag om å presisere at institusjonene også har ansvar for å verne om de ansattes utøvelse av den akademiske friheten. Dette er viktig i møte med påvirkningsforsøk og ikke minst for ivaretakelse av forskere som opplever hets og trusler.

Forskerforbundet mener at undersøkelsen ved Karran fra 2015 viser behovet og nødvendigheten av å styrke informasjon og opplæring om akademisk frihet og hvordan den skal forstås og ivaretas. Dette er et ansvar alle virksomheter som utfører forskning må ivareta og det er i samfunnets interesse at det skjer.

Det er behov for økt langsiktighet i finansieringen av forskning. Øk grunnbevilgningene til forskningsinstitusjonene og sikre at forskere kan forske selv uten å måtte søke eksterne midler. Kvalitet i forskning og undervisning utvikles best av sterke fagmiljøer med forutsigbare rammer og arbeidsvilkår. Eksternt finansiert forskning bidrar til økt midlertidighet, en i mange tilfeller uhensiktsmessig konkurranse og uheldig bruk av forskernes tid og kompetanse.

Forskerforbundet mener det kan være nyttig om ekspertutvalget foretar en rydding i begrepene ytringsfrihet og akademisk frihet. Herunder med sikte på å få en forståelse for at informasjonsstrategier og personalreglement ikke inneholder bestemmelser som begrenser, men heller fremmer, den enkeltes formidling og ytringsmulighet.

Akademisk frihet må bekreftes på daglig basis. For å bidra til dette bør det regelmessig foretas kartlegginger av tilstanden for akademisk frihet i Norge. Forskerforbundet foreslår i tråd med dette at det etableres et barometer for akademisk frihet basert på survey blant vitenskapelig ansatte i de ulike forskningsutførende sektorene. For eksempel bør tilstanden for akademisk frihet være en del av den årlige tilstandsrapporten som utarbeides for universitets- og høyskolesektoren.

Det er ingen grunn til at det skal være høyere midlertidighet blant ansatte innen forskning enn i arbeidslivet ellers. Av hensyn til tillit til forskningen og av hensyn til den akademiske friheten burde snarere andelen fast ansatte være høyere innen forskning enn i arbeidslivet for øvrig. Både universitets- og høyskolelovutvalget (NOU 2020:2) regjeringens lovproposisjon som fulgte (Prop. 111 L (2020-21)) beskriver hvordan universitetene og høyskolene innenfor ekstern finansiering ansetter midlertidig i større omfang enn loven egentlig åpner for. Verken lovutvalget eller lovproposisjonen foreslår tiltak for redusert midlertidighet. I lys av at midlertidighet er den største utfordringen mot akademisk frihet mener vi at ekspertutvalget bør kunne drøfte denne problemstillingen, herunder både hvordan midlertidigheten kan reduseres samt hvordan akademisk frihet best kan sikres for midlertidig ansatte. Forskerforbundet tillater seg derfor nedenfor å skissere konkrete tiltak for redusert midlertidighet.

Forskerforbundet foreslår følgende tiltak for å redusere midlertidigheten:

  • Det må strammes inn på adgangen til midlertidig ansettelse i lovverket, og dagens praksis med midlertidig ansettelse innen eksternt finansiert virksomhet må snus slik at hovedregelen om fast ansettelse også blir gjort gjeldende der.
  • Lovverket må i sterkere grad klargjøre at eksternt finansiert forskning er en del av virksomhetens faste oppgaver og at ansettelser i utgangspunktet skal følge hovedregelen om fast ansettelse. Unntaket fra ansettelsesreglene i staten må strammes inn vesentlig. I dag er det i staten gitt unntak fra ansettelsesreglene for ansatte på ekstern finansiering – §§3, 4, 5, 6 og 7 i statsansatteloven om bl.a. kvalifikasjonsprinsipp, utlysning, innstilling og ansettelse. Dette er ment som unntak, men praktiseres i stor grad som en hovedregel av universitetene og høyskolene. Universitetene og høyskolene synes feilaktig å benytte unntaket fra ansettelsesreglene som et utvidet hjemmelsgrunnlag til å ansette midlertidig.
  • Fast ansettelse gir trygghet og forutsigbarhet for arbeidstakerne og det beste grunnlaget for faglig utvikling og kvalitet i forskning. Det er urimelig at risikoen ved eksternt finansiert aktivitet skal bæres av de ansatte alene. Her må virksomhetene planlegge driften mer langsiktig og bære en vesentlig del av risikoen.
  • Professorer, dosenter, førsteamanuenser og førstelektorer må behandles likt med andre i staten – dagens negative forskjellsbehandling av vitenskapelig ansatte må opphøre. Dagens bestemmelser knyttet til fortrinnsrett og vurdering for annen passende stilling medfører en negativ forskjellsbehandling av vitenskapelig ansatte sammenlignet med andre ansatte i staten. I praksis gir dette vitenskapelig ansatte svakere stillingsvern og færre rettigheter i forbindelse med en oppsigelse.
  • Ingen kan ansettes i mer enn en åremålsperiode som postdoktor uansett institusjon. Institusjonene som ansetter postdoktorer må ta ansvar for å følge opp deres kvalifisering og karriereutvikling

Forskerforbundet bidrar gjerne med ytterligere innspill dersom det er ønskelig.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Guro Elisabeth Lind
Leder

Birgitte Olafsen
Fung. generalsekretær

1) En god fremstilling av akademisk frihet er gitt i NOU 2006:19 «Akademisk frihet – Individuelle rettigheter og institusjonelle styringsbehov». I tillegg viser vi også til Forskerforbundets notat «Akademisk frihet under press» samt vår nylig fremlagte Forskermelding.

2) Forskerne og offentligheten. Om ytringsfrihet i akademia (2021).

3) «Hvordan skal vi dele forskningsdata», Norges forskingsråd, 2021