Bli medlem

Forskerforbundets merknader til Meld.St. 19 (2020–2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler

Forskerforbundet støtter hovedprinsippene i styringsmeldingen, det at regjeringen vil styre mer overordnet og i mindre detalj. Forbundet oppfatter det som særlig positivt at regjeringen vil videreutvikle gode og individuelle utviklingsavtaler som styringsverktøy og sørge for en helthetlig gjennomgang av finansieringen snarere enn å innføre nye insentivordninger.

Vi er imidlertid i tvil om det faktisk vil bli mindre detaljstyring og større mangfold av regjeringens politikk. Her vil vi trekke fram at regjeringen:

  • ønsker å videreføre og styrke nasjonale konkurransearenaer innen forskning og utdanning
  • utferdiger en rekke meldinger og strategier for sektoren, med ganske sterke føringer og bindinger for det daglige arbeidet.
  • ikke synliggjør tydelig hvordan en ny direktoratstruktur vil bidra til færre styringssignaler

Og til slutt mener vi det er kritikkverdig at man i en styringsmelding overhodet ikke viser interesse for de organene som bidrar til de ansattes medbestemmelse og medvirkning.

Tydeligere utviklingsavtaler som ikke er direkte knyttet til økonomiske mål er et godt grep. Det gir god anledning til at institusjonene og departementet i fellesskap kan sette strategiske mål som er godt tilpasset den enkelte institusjonens forutsetninger, regionale og nasjonale behov. Vi håper man benytter anledningen til å styrke institusjonenes egenart og dermed også til både samarbeid, arbeidsdeling og differensiering. Det virker fornuftig å beholde de overordnede sektormålene, men avvikle den grønne indikatorordningen og de nasjonale styringsparameterne. Selv om kravene til rapportering i DBH opprettholdes, forsvinner på den måten andelen midlertidig ansatte ut som et styringssignal. Vi forutsetter imidlertid at trykket på sektoren for å redusere midlertidigheten og for å skape bedre og mer forutsigbare karrierer opprettholdes. Forskerforbundet mener lettelsene i gradsforskriften bør ses i sammenheng med utviklingsavtalene, og at beslutninger om opprettelse, utvidelse, nedleggelse eller diversifisering av studietilbud og satsingsområder bør inngå i styringsdialogen og ikke være fritt opp til en markedslogikk.

Det er klokt med en grundig gjennomgang av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler – heller enn å innføre nye insentiver uten å se disse i sammenheng. Finansieringssystemet ble gjennomgått og justert i 2015. Derfor føles det kanskje ikke påkrevet med en full ny gjennomgang. Insentivene i sektoren har imidlertid vist seg å ha en sterk effekt, ut over intensjonen og ned på et individnivå. Disse insentivene påvirker adferd – også på individnivå – og kan dermed over tid føre med seg tilpassing til insentivene som er uhensiktsmessig for hele samfunnsoppdraget. Det er også gjennom slike felles insentiver at man skaper situasjoner hvor institusjonene og enkeltpersonene strekker seg etter å gjøre det samme – det som gir best økonomisk uttelling – noe som bidrar til ensretting snarere enn mangfold. Med dagens studiefinansiering tilsier kost/nytte-prinsippet at institusjonene vil prioritere å få flest mulig studenter gjennom til lavest mulig kostnad. Institusjonene har dermed også havnet i en situasjon hvor de i konkurranse om midler tar opp flere studenter enn de får fullfinansiert. Det fører til dårligere studiekvalitet og er ikke i tråd med ambisjonene i kvalitetsmeldingen. Med prinsippet om å styre mer i stort og mindre i detalj, mener vi det er riktig å vurdere om dagens insentiver stadig er formålstjenlige og hvordan man best kan unngå et for insentivrikt finansieringssystem og heller styrke basisbevilgningene.

Vi er positive til forslaget om at nasjonale rammeplaner skal gjøres mer overordnede og mindre detaljerte, og til at retningslinjene ikke lenger forskriftsfestes. Forskerforbundet mener de rammeplanstyrte utdanningene utvikles best gjennom sterk innflytelse fra fagmiljøene, tett samarbeid på tvers av institusjonene og i nær dialog med praksisfeltet det utdannes for. At fagmiljøene sikres et større handlingsrom gir bedre mulighet til kontinuerlig utvikling, kopling av forskning og undervisning, samt tilpasning til institusjonelle fortrinn og regionale behov. Forskerforbundet minner om reformhyppigheten som kjennetegner særlig lærerutdanningene. Faglig utviklingsarbeid er ressurskrevende og Forskerforbundet oppfordrer Stortinget til å be regjeringen sørge for tilstrekkelig tid til evaluering, utvikling og implementering av foreslåtte endringer.

Flere konkurransearenaer fører til mer byråkrati og mindre mangfold. Vi merker oss at regjeringen også vil «bruke konkurransearenaen for utdanning i det nye direktoratet som et sentralt virkemiddel for fordeling av særskilte tildelinger». Her vil vi minne om at en konkurranse uunngåelig medfører mer byråkrati og at mer ressurser må benyttes til søknader, søknadsvurdering og administrasjon, samt rapportering. Resultatet av at bevilgninger fordeles gjennom konkurranser, blir at vinnerne får finansiering til å lage veldig gode utdanningstilbud, mens alle andre får litt mindre midler til sine utdanningstilbud. Det samme må sies om forskningsmidlene. Dessuten vet vi at denne type søknadsskriving utføres av vitenskapelig ansatte – som i utgangspunktet arbeider langt ut over normalarbeidsdagen. Bruk av konkurransearenaer motvirker samtidig ønsket om mindre detaljstyring, for i praksis vil posisjonering og søknadsskriving påtvinge fagmiljøer svært detaljorientert innsats knyttet til eksternt definerte, og skiftende, kriterier. Forskerforbundet oppfordrer derfor Stortinget til å begrense konkurransearenaene og isteden bruke styringsdialogen og utviklingsavtalene til å bidra til at institusjonen kontinuerlig arbeider med å utvikle utdanningskvaliteten for alle studentene.

Stortingsmeldinger og strategier sender sterke styringssignaler. Man kan se på dem som en del av det å styre mer overordnet, men Stortinget bør være klar over at disse tidvis bidrar til ulike styringssignaler og dessuten kan føre til ensretting, snarere enn mangfold og utvikling av egenart. Her vil vi anbefale at Stortinget ber regjeringen om i sitt meldings- og strategiarbeid å være tydelige på de politiske prioriteringene og hvordan disse skal ses i sammenheng med autonomi, egenart og de overordnede målene for sektoren.

Det var et rart grep å igangsette direktoratsammenslåingene før stortingsmeldingen. Forskerforbundet har som mange andre aktører gitt uttrykk for en skepsis til «direktoratiseringen» av sektoren. Vi har sett at ulike og selvstendige direktorater med forskjellige virkeområder bidrar til forskjelligartete styringssignaler og at den samlede kompetansen Kunnskapsdepartementet tidligere besatt, nå i noen grad er spredd. Grepene som nå er tatt, burde i større grad ha vært drøftet med hele sektoren i en åpen runde. Vi er langt fra sikre på at det er klokt med en forvaltning bestående av et lite, overordnet departement og store direktorater. En suksessfaktor i det norske systemet har vært et sterkt og kompetent departement og kort vei til beslutningstagerne. Vi føler oss ikke sikre på om den foreliggende planen for direktoratene vil føre til en ønsket av-direktoratisering.

Forskerforbundet er enige i at målene for dimensjoneringen av utdanningene er å dekke studentenes etterspørsel og arbeidslivets behov. Vi er samtidig skeptiske til forslag om å utvikle et helhetlig analyse- og informasjonssystem om de nasjonale og regionale behovene for høyt utdannet arbeidskraft. Erfaring tilsier at det er overhengende risiko for at utredninger av fremtidige behov bommer. Økt styring av dette på nasjonalt nivå vil gi risiko for større markedssvikt enn dagens modell med betydelig grad av institusjons- og studentstyrt dimensjonering. Et nasjonalt analyse- og informasjonssystem vil ha begrenset verdi for institusjonenes studentopptak, og vil i tillegg redusere institusjonenes autonomi. Dagens modell fungerer godt og bør videreføres. Forslaget om et nasjonalt analysesystem bør derfor skrinlegges, eller begrenses til analyse av behovene innenfor de prioriterte områder hvor det settes nasjonale mål for opptaket. Vi er også usikre på om behovet for å verne om små og utsatte humaniorafag best landes ved at samfunnsbehov utredes av det nye Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. Høringsrunden etter Lie-utvalgets rapport ga mange tydelige signaler for den videre forvaltningen av disse humaniorafagene. Stortinget bør be regjeringen om at departementet selv finner en løsning – gjerne i tråd med Forskerforbundets forslag.

Meldingen svekkes av at medbestemmelsen er fraværende. Det er en klar svakhet ved meldingen at den ikke omhandler og dermed anerkjenner de organene som bidrar til de ansattes medbestemmelse og medvirkning i styringen av spesialiserte kunnskapsorganisasjoner som universiteter og høyskoler. Det er grunnleggende for vårt samfunnssystem og den nordiske modellen. Uten de ansatte med på lag, i form av organisert medbestemmelse og faglige medvirkning, når vi verken spesielle politiske mål eller overordnede mål om økt kvalitet i forskning og undervisning.

 

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Guro Elisabeth Lind
Leder

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær