Finansieringsutvalget (Hatlen-utvalget)

Høringsuttalelse: rapport fra ekspertutvalg om finansiering av universiteter og høyskoler

Det viktigste med et finansieringssystem er at det best mulig oppfyller de overordnede nasjonale sektormålene og understøtter hele bredden av arbeidsoppgavene sektoren har, og dermed bidrar til å utvikle mangfold og diversitet i forskning og utdanning. Fra de ansattes ståsted er det dessuten essensielt at det er forutsigbart, instruktivt og sikrer kritisk grunnforskning og akademisk frihet. Og, ikke minst, at finansieringssystemet ikke i seg selv bidrar til unødig arbeidspress og utrygge arbeidsvilkår.

Forskerforbundet mener dette best sikres gjennom en robust grunnbevilgning, og har foreslått at basisbevilgningene bør styrkes, noe også regjeringen tar til orde for i Hurdalsplattformen. Slik sett er Hatlen-utvalgets forslag om å minske målstyringen gjennom å redusere antall resultatbaserte indikatorer og legge noe mer i basis i tråd med vårt ønske. Vi oppfatter imidlertid at rapporten ikke går langt nok i å styrke basisbevilgningen og at forslaget om å fjerne alle insentivmidler for forskning, men beholde sterke indikatorer for utdanning kan få uheldige konsekvenser.

Forskerforbundet mener at dagens finansieringsmodell for universiteter og høyskoler i hovedsak fungerer godt. Den er ganske forutsigbar og gjennomsiktig, og institusjonene og de ansatte har over år tilpasset seg systemet og kjenner det. Forskerforbundet har vært kritisk til forverrede arbeidsvilkår som følge av press på innhenting av eksterne forskningsmidler, deltagelse i stadig flere konkurransearenaer og opptak av studenter kun med finansiering fra den resultatbaserte uttellingen. Utvalgets forslag vil bare i liten grad medføre bedring i dette.  

Forskerforbundet er positiv til Kunnskapsdepartementets uttalte ønske om mindre detaljstyring og innføringen av en tillitsreform i offentlig sektor. Dette fordi vi ser det som avgjørende at man har tillit til de ansattes faglige skjønn og deres evne til kollektivt å utføre samfunnsoppdraget så kostnadseffektivt og godt som mulig. Tillit er dessuten helt grunnleggende for fri og uavhengig forskning og kunnskapsformidling, noe som fordrer at de ansatte har medvirkning og medbestemmelse på den faglige utviklingen og at virksomhetene har strategier for dette. Medbestemmelsesbarometeret og andre undersøkelser fra sektoren viser at det er blitt mindre medvirkning etter strukturreformen. Økt medbestemmelse og faglig medvirkning er en forutsetning i et tillitsbasert system.  Styring etter politiske mål og institusjonsledelsens prioriteringer, uten bred involvering av de ansatte, utfordrer både tilliten og den akademiske friheten.

Med den forutsetningen vil Forskerforbundet gi sine kommentarer til utvalgets anbefalinger, kapittel for kapittel.

Forholdet langtidsplan og finansieringssystemet (kap. 4.1)

Utvalget mener at langtidsplanen for forskning og høyere utdanning bør få en tydeligere plass som regjeringens verktøy for satsinger og dimensjonering av utdanning. Det slutter vi oss til. At man her er så tydelig på at styrking av FoU og utdanning må skje som satsinger i LTP og ikke som omfordeling mellom institusjonene, er fornuftig. Langtidsplanen bør være en forpliktende plan for særlige satsinger, både direkte til institusjoner og gjennom Forskningsrådet (NFR), og et sted hvor behov for vedlikehold og utvikling av infrastruktur og bygg løftes fram og gis en prioritet. LTP bør også inneholde planer for investering knyttet til åpen vitenskap, herunder datadeling, støttetjenester og kompetanseheving knyttet til digitale læringsverktøy og undervisningsformer. Det forenkler institusjonenes og de ansattes arbeid med egne strategiske planer, og vil kunne gi et bedre grunnlag for gode utviklingsavtaler.

Dersom Norge skal utvikle store samfunnsoppdrag («missions») som en del av Langtidsplanen, må det sees i forhold til det totale omfanget av strategiske prioriteringer og virkemiddelbruken for målrettet forskningsinnsats. Slike samfunnsoppdrag må ta utgangspunkt i våre komparative fortrinn eller særlige utfordringer i Norge. Det kan fungere som et virkemiddel for økt samarbeid på tvers av sektorer og økt tverrfaglighet, men må ikke bidra til å forsterke den politiske styringen av norsk forskning bort fra fri grunnforskning over til anvendt FoU. Vi er enige i at man i tilfeller hvor det bygges opp sterke forskningsmiljøer må vurdere mekanismer for å «videreføre finansieringene over rammebevilgningen for på den måten å styrke institusjonens langsiktige muligheter til å bevare og videreutvikle de forskningsmiljøene som har blitt bygget opp». Dette argumentet bør også videreføres på de sentrene for fremragende forskning som ikke vil komme til å inngå i slike store samfunnsoppdrag. Dette er også sterke forskningsmiljøer man har investert mye i å etablere og som står i fare for avvikling når den eksterne finansieringen utløper.  

Konkurransearenaer og prosjektfinansiering (kap. 4.2)

Utvalget ønsker å videreføre balansen mellom grunnbevilgning og prosjektfinansiering, selv om det også viser til at en «overføring av midler fra Forskningsrådet til rammebevilgningen vil styrke universitetenes og høyskolenes muligheter til å utvikle og gjennomføre forskningsstrategier med utgangspunkt i egen fortrinn og prioriteringer» (s. 33). Argumentasjonen for ikke å gjøre en slik overføring er etter vårt skjønn svak. Utviklingsavtalene kan sammen med en økning i rammebevilgningen likeså lett som NFR-utlysninger oppfylle forskningspolitiske mål. Det vil dessuten øke forutsigbarheten.

Beskrivelsen av at norsk UH-sektor i internasjonal sammenheng har en veldig høy andel finansiering over statlig rammebevilgning, som formidles på side 32-33 i rapporten, kan problematiseres på mange måter. Blant annet er norske stipendiater lønnet over institusjonenes grunnbevilgning, noe de i liten grad er i andre land, og dessuten har vi gratis utdanning til alle. Offentlig drevne høyere utdanningsinstitusjoner er en integrert del av velferdsstaten og den norske modellen. Finansieringen over Forskningsrådet og EU er også offentlige midler. Vi har ikke en tradisjon for, og det er heller ikke ønskelig, at sektoren skal bli mer avhengig av privat kapital.

Forskerforbundet mener det er bra med noe konkurranse og ønsker ikke at midlene til store satsinger gjennom NFR skal reduseres. Imidlertid konstaterer vi at innenfor svært mange fag er det ikke mulig å drive forskning kun med ressursene som følger basisbevilgningene til sektoren. Uten eksterne midler får ikke de vitenskapelige gjort en viktig del av jobben de er ansatt for å utføre. Derfor nedlegges det et enormt  antall timer og bruk av ressurser i å skrive prosjektsøknader. Dette framstår ikke som hensiktsmessig bruk av forskernes tid eller offentlig midler. Dessuten fører dette til en relativt stor uforutsigbarhet for forskningsmiljøene, med påfølgende midlertidige ansettelser og potensielt mindre ambisiøse, men tryggere gjennomførbare forskningsprosjekter.

Som Hatlen-utvalget selv skriver «er det betydelige kostnader forbundet med oversøkning og høye avslagsrater i prosjektfinansieringen» (s. 48). I gjennomsnitt arbeider vitenskapelig ansatte over åtte timer mer enn normal arbeidsuke ifølge siste tidsbruksundersøkelse. En del av den tiden går med til å søke om penger til å utføre det arbeidet man er ansatt for å gjøre, og den er til liten nytte for den store majoriteten som ikke får finansiering. Dette viser et systemisk og uakseptabelt misbruk av ansattes fritid. Vi trenger et forskningsfinansieringssystem som ikke medfører at så mye tid og ressurser går med til å søke, vurdere og fordele knappe midler. Derfor foreslår vi å styrke basisbevilgningene (jf. kommentarene til kap. 4.5, under).

Når det gjelder konkurransearenaene innen utdanning, som nå er underlagt HK-dir, er vi helt på linje med utvalget når det framhever at midler som finansierer faste oppgaver og kapasitetsoppbygging bør ligge til rammebevilgningen. Forskerforbundet mener videre at så mye som mulig av utdanningsmidlene bør brukes til kvalitetsutvikling av all utdanning ved institusjonene fremfor til noen få i utgangspunktet dyktige miljøer.

Arbeidslivsrelevans (kap. 4.3)

Forskerforbundet støtter utvalgets vurderinger når det gjelder arbeidslivsrelevans, og vi fraråder å innføre indikatorer eller andre måter å premiere utdanningenes arbeidslivsrelevans økonomisk på. Dette vil ramme mange disiplinfag, svekke utdanningenes samfunnskritiske oppgave, være kostnadskrevende og meget innfløkt å måle, og dessuten bidra til mer detaljstyring.

Livslang læring og desentral utdanning (kap. 4.4)

Forskerforbundet støtter også utvalgets utredning om finansiering av livslang læring og desentraliserte tilbud. Det er essensielt for utdanningskvaliteten og presset på de ansatte at slike tilbud må finansieres over grunnbevilgningen på samme måte som all annen utdanning (med økt sats for fleksible tilbud) og at nye satsinger må få ny finansiering.

Utvalget støtter en endring av egenbetalingsforskriften som gir institusjonene mulighet til å gjenbruke innhold fra det ordinære utdanningstilbudet i utviklingen av tilbud for personer med yrkeserfaring. Forskerforbundet mener at det ikke er urimelig at norsk nærings- og arbeidsliv bidrar til å dekke kostnadene til utvikling og gjennomføring av emner/videreutdanninger som er tilpasset og tidvis skreddersydde for deres kompetansebehov. Samtidig mener Forskerforbundet at forholdet til gratisprinsippet ikke er tilfredsstillende belyst, og at det derfor er behov for videre utredning av spørsmålet om egenbetaling før forskriften endres på dette punktet. Dette også med sikte på gjenbruk av undervisningsmaterialet og de ansattes opphavsrett.

Regjeringen er i Hurdalsplattformen klar på at den vil bidra til å kompensere merkostnadene for flercampusinstitusjoner. Da er det uheldig at utvalget ikke har hatt tid og anledning til å kartlegge eventuelle merkostnader ved flercampusinstitusjoner sammenlignet med tilsvarende aktiviteter ved institusjoner med færre campuser. Forskerforbundet vet det er ekstrautgifter knyttet til å drifte utdanning og forskning ved mange campuser, som institusjonene ikke er kompensert tilstrekkelig for. Dette bør inkluderes i en ny finansieringsordning for desentraliserte utdanningstilbud.

Rammebevilgningen (kap. 4.5)

Forskerforbundet savner konkrete tiltak for å styrke basis, slik regjeringen ønsker i Hurdalsplattformen. Forskerforbundet mener at basisbevilgning må styrkes med øremerkede forskningsmidler til det som ofte er omtalt som småforsk. Da kan ansatte i kombinerte stillinger få tilført ressurser til å utføre forskningsplikten og institusjonen kan ta et større ansvar for jobbsikkerheten til forskere som primært er ansatt på eksterne midler. På den måten kan tildelingene fra Forskningsrådet forbeholdes større satsinger, både frie og tematiske.

Forskerforbundet mener det er lønnsomt å investere i FoU og har tatt til orde for en vekst i forskningsbevilgningene slik at den offentlige andelen av forskning i BNP utgjør 1,5 prosent. En forholdsvis større del av denne veksten bør skje i form av økt grunnbevilgning til virksomhetene, både til UH og forskningsinstitutter. Helt konkret bør det etableres en forpliktende opptrappingsplan for forskningsbevilgningene fra 2023. Det trengs også en dimensjonerings- og opptrappingsplan for å sikre bedre forholdstall mellom ansatte og studenter. Dette  med sikte på å redusere arbeidspresset i sektoren. Dette er grundig redegjort for i Forskermeldingen (Forskerforbundet 2021). Direktoratet for forvaltning og økonomistyring løfter i sin presentasjon av hovedfunn i statsansatteundersøkelsen spesielt fram arbeidsbelastningen for ansatte i akademia:

De som oppgir at de jobber innen forskning og undervisning er mest uenig i at balansen mellom arbeidsliv og fritid er god. En høy andel i den samme gruppen synes heller ikke balansen mellom arbeidstid og arbeidsmengde er passende. Det er også denne gruppen med den høyeste andelen som sier seg uenig i at de sjelden er stresset på grunn av jobben. (DFØ-rapport 2022:1; Delrapport 1, s. 9)

Det er maktpåliggende at departementet tar dette på alvor og sikrer bedre arbeidsvilkår med et nytt finansieringssystem.

Generelt om de resultatbaserte indikatorene (kap. 4.6)

Problemet med enhver form for indikatorbasert finansiering er at den alltid vil ha uønskede bivirkninger og være sårbar for uønsket tilpasning, manipulasjon og utnyttelse. Det andre grunnleggende problemet er at enkeltindikatorer aldri vil kunne fange opp hele kompleksiteten i kjernevirksomheten, med et tiltagende behov for ytterligere indikatorer. Forskerforbundet har derfor vært tydelig på at vi ønsker oss en kritisk gjennomgang av dagens indikatorsystem og færre, ikke flere indikatorer. I så måte treffer utvalgets gjennomgang og forslag om å redusere antallet resultatbaserte indikatorer godt. Forskerforbundet er positive til at det ikke foreslås nye indikatorer, og deler dermed heller ikke Kierulf-utvalgets ønske om en egen formidlingsindikator.

Forskerforbundet mener prinsipielt at resultatbasert finansiering bør skje i form av åpne rammer slik at økt resultat gir økt finansiering samlet sett. Bare dette vil gi nødvendig forutsigbarhet for virksomhetene og de ansatte til å kunne legge strategiske planer for den faglige virksomheten.

Spesifikt om forskningsindikatorene (kap. 4.6)

Forskerforbundet har vært skeptisk til indikatorene på lukket ramme. Forskerforbundet følger langt på vei utvalget i beskrivelsen av uheldige sider ved disse og mener institusjonene i utgangspunktet kommer styrket ut ved å få de samme midlene overført til basis. Dette gjelder særlig forsterknings-indikatorene for eksterne prosjekter (BOA, EU og NFR). Dersom midlene med dagens styrke tilfaller institusjonene selv, kan de fortsette å understøtte FoU-virksomhet med ekstern finansiering med ønsket styrke og egen profil. Et alternativ er en resultatbasert uttelling (tilsvarende RES EU) på åpen ramme, hvor resultatet av en type ønsket ekstern aktivitet gir institusjonen en viss uttelling.

Publiseringsindikatoren har bidratt til en voldsom økning i publisering, og kan sies å ha vært produktivitetsdrivende, særlig i kvantitet. Men som andre insentiver har også denne indikatoren over tid ført til en uønsket tilpassing og har mistet noe av sin styrke. Forskerforbundet mener også den har ført til en merproduksjon som verken vitenskapen eller de ansatte samlet er tjent med. Utvalget ser ut til å legge til grunn at dagens publiseringskultur vil vedvare uten publiseringsindikatoren. Forskerforbundet er noe kritisk til en slik vurdering. Dagens kultur for publisering er framkommet blant annet som et resultat av denne indikatoren, og det er ikke gitt, eller nødvendigvis ønskelig, å opprettholde den samme publiseringskulturen uten indikatoren. Da insentivordningen virker sterkt og ofte skyves ned på fag- og individnivå, har vi opplevd en del eksempler på uheldig publiserings- og arbeidspress. Enkelte ledere har brukt den ved lønnsvurdering og til fordeling av forskningstid med mer. Dette taler i sum for en avvikling av dagens publiseringsindikator. Ved overføring av tilsvarende midler til institusjonenes basisbevilgning, vil også her institusjonene være skadesløse og publiseringspresset kan reduseres.

Om enn med liten økonomisk betydning, bidrar indikatorene på forskning likevel til en bevissthet og som et ekstra insentiv til å publisere forskningsresultater, og å søke eksternt samarbeid og forskningsprosjekter. Forskerforbundet er derfor bekymret for at det å fjerne alle insentiver på forskningssiden, men beholde sterke på utdanningssiden, kan skape en ubalanse i favør av utdanning. Dersom alt som telles og insentiveres er utdanning, så kan dette gi et enda større press på ansattes forskningstid og deres mulighet til å prioritere forskning ved mange virksomheter. Dette kan gjelde både i relasjonen mellom institusjonene og framtidig styring og bevilgninger fra politiske myndigheter, men også internt ved institusjonen. Særlig kan det være grunn til å frykte at fag(områder) med relativt få studenter, men med samfunnsmessig verdi og høy forskningsaktivitet, kan bli nedprioritert i interne budsjettprioriteringer. Debatten om små og utsatte humaniorafag har vist oss at verken institusjonene selv eller politikerne alltid er bevisst ansvaret noen universiteter er gitt for samfunnsberedskapen knyttet til små disiplinfag.

Utvalget mener selv «at det kan være relevant å vurdere en indikator med åpen ramme som kan stimulere til forskning av høy internasjonal kvalitet» (s. 53). Forskerforbundet synes derfor det er synd at utvalget ikke har hatt mer tid til å utrede et slikt alternativt forslag til en ny forskningsindikator for resultatbasert uttelling. Forskerforbundet foreslår at regjeringen foretar en slik utredning og kommer tilbake med et forslag til en indikator på åpen ramme som nettopp stimulerer forskning og kvalitetsutvikling. I mellomtiden videreføres dagens publiseringsindikator. Vi forventer at departementet og virksomhetene påser at indikatoren ikke benyttes på individnivå.

Forskerforbundet er uansett opptatt av at arbeidet som gjøres med å kvalitetssikre vitenskapelige publiseringskanaler i regi av publiseringsutvalget. De mange fagrådene må videreføres uavhengig av om publiseringsindikatoren videreføres eller ikke. Dette er nødvendig for å sikre datakvaliteten ved vitenskapelig publisering, klassifiseringen av publikasjonssteder og «avskilting» av røvertidsskrifter eller publiseringssteder med lav kvalitet. Enda viktigere blir dette i forbindelse med at sektoren skal fullføre overgangen til åpen forskning. Forskerforbundet vil understreke betydningen av at dette arbeidet finansieres og driftes videre på en forsvarlig måte.

Spesifikt om utdanningsindikatorene (kap 4.6)

Forskerforbundet har ingen innvendinger mot å fjerne indikatorene for studentutveksling og bedømmer det også som formålstjenlig å beholde indikatoren for doktorgradsproduksjon. Den er et godt insentiv for å arbeide med kvaliteten og gjennomføringsgraden i forskerutdanningen.

Forskerforbundet støtter utvalgets forslag om å videreføre den resultatbaserte utdanningsfinansieringen som en åpen ramme. Sammen med et fortsatt sterkt insentiv på studiepoengproduksjon (SPE) sikrer det tilgjengelighet til høyere utdanning og produktivitet i sektoren. Insentivvirkningen på studiepoeng er imidlertid så sterk i dagens system – og vil øke dersom kandidatindikatoren tilbakeføres til denne, slik utvalget foreslår – at det bidrar til økt opptak av studenter i stedet for forbedring av utdanningskvaliteten. Siden 2008 har opptaket av studenter økt med 51 prosent, mens antallet årsverk i undervisnings- og forskerstillinger ved UH-institusjoner har økt med 37,5 prosent (DBH). En stor andel av økningen i studentopptak kommer ikke som følge av nye studieplasser finansiert over KDs budsjett, men som følge av at institusjonene tar opp studenter «på marginalen», som bare finansieres gjennom den åpne resultatbaserte uttellingen, og ikke over den strategiske tildelingen. Denne utviklingen er ikke i samsvar med målsettingen om økt studiekvalitet, men fører til økt arbeidspress og vekt på kvantitet. Et så sterkt insentiv til å produsere egne studiepoeng kan dessuten være en strukturell hindring for tverrfaglig og tverrinstitusjonelt samarbeid.

Forskerforbundet mener derfor at det er behov for å redusere insentivvirkningen fra 40 til 20% prosent resultatbasert uttelling, slik at basis tilføres de resterende midlene på 80 prosent av normerte kostnader til et avtalt måltall for studieplasser.

Utvalget argumenterer greit for å fjerne indikatoren for kandidatproduksjonen, samtidig som den har en god effekt for å sikre gjennomføring særlig i profesjonsutdanningene. En mulig løsning er derfor å beholde en delt finansiering, som i dag, for studenter som går på gradsprogrammer, men at institusjonene får all finansiering på SPE for kortere studieløp og etter- og videreutdanning.

Nærmere om finansieringskategoriene (kap 4.6)

Utvalget argumenterer for at dagens seks finansieringskategorier i for stor grad blir oppfattet som reelle kostnadsnivåer og at det fører til hindringer for institusjonenes egne disponeringer. Belønningen for studiepoengproduksjon varierer svært mye mellom fag. De best finansierte fagene får rundt fire ganger så mye penger som de dårligst finansierte. Forskerforbundet støtter utvalget i at dagens krav til studentaktiv læring og praksisoppfølging gjør at en del fag antakeligvis er underfinansiert og at man med grovere kategorier kanskje vil bidra til å jevne dette mer ut. Med en høyere minstesats vil imidlertid insentivene til å ta opp enda flere studenter på marginalen i lite kostnadskrevende fag øke, særlig om man beholder 40-% resultatbasert uttelling.

Det er ikke så lett å følge utvalget i at det hele løses ved å redusere antall kategorier til to eller fire. Utvalget skriver: «Med en regelstyrt uttelling for produksjonsendringer er det imidlertid behov for en differensiering av satsene, siden systemet ellers ville gi for store insentiver for å omdisponere porteføljen til billigere studier – i hvert fall på papiret. En reduksjon i antallet kategorier, f.eks. fra seks til 2-4, kan kanskje redusere problemet til en viss grad.» (s. 51) Det synes opplagt at insentivene til å omdisponere til billigere studier er drevet av lite treffsikre satser, et problem som umulig kan bli redusert hvis man reduserer antallet satser. Forskerforbundet mener fire kategorier er et minstemål. Det er tross alt store og naturlige kostnadsforskjeller mellom fag.

Forskerforbundet er derfor bekymret for finansiering av masterdelen av «tre pluss to»-fag med en treårig bachelorgrad og en toårig mastergrad. Hvis alle disse fem årene belønnes likt, gir det insentiver til å satse på billig bachelorproduksjon. En løsning kan være den følgende: Anta at den billigste av kategoriene i det nye systemet blir kalt D. Man kan da ha et nivå D+ for de to siste årene, som har femti prosent høyere finansiering enn de tre første årene. Faginndelingen i kategorier ville da bare gå på fagenes egenart, mens masterbelønning blir ordnet innenfor de enkelte kategoriene.

Videre er det dokumentert at lærerutdanningen er underfinansiert etter at den ble omgjort til 5-årig master, uten at dette noen gang er blitt tilstrekkelig kompensert. Det synes klart at finansieringskategoriene og deres plassering i finansieringssystemet trenger en grundig utredning og at et eventuelt nytt system etableres i tett dialog med sektoren.

Utviklingsavtaler (kap. 4.7)

Forskerforbundet er positiv til å gi utviklingsavtalene større plass i styring av sektoren. I kombinasjon med færre indikatorer og mindre rapportering kan dette gi en god oppfølging av tillitsreformen, bidra til diversitet og å dekke regionale behov. Dette er derimot helt avhengig av at ansatte og deres representanter sikres god medvirkning og involvering i hele prosessen med utvikling og gjennomføring av utviklingsavtalene ved den enkelte institusjon. Utviklingsavtalene må ikke ende med å overstyre institusjonenes egne strategiske vurderinger og utfordre den institusjonelle autonomien, men være en gjensidig forpliktende avtale om hvordan institusjonen kan og bør utvikle seg videre for å dekke samfunnsbehov og ta samfunnsansvar. Ansatte og tillitsvalgte har delt sin bekymring for forutsigbarheten i utviklingsavtalene, etter at den siste tiden har vist at langsiktige forpliktelser ikke overholdes.

Forskerforbundet mener målet med utviklingsavtalene som et styringsinstrument bør være å bidra til institusjonelt mangfold, hvor noen institusjoner tilbyr en bred palett av disiplinfag på den internasjonale forskningsfronten, mens andre styrker seg på profesjonsutdanning og forskning som bygger opp under regionale behov. Av den grunn ber vi også om at man vurderer utviklingsavtaler for private høyere utdanningsinstitusjoner.

Utvalget foreslår å knytte økonomi til utviklingsavtalene og tenker seg fire modeller for hvordan dette kan gjøres. Det har imidlertid i liten grad forsøkt å utrede de modellene som foreslås og overlater til departementet å vurdere dette nærmere. Forskerforbundet ønsker i utgangspunktet ikke at det skal knyttes økonomi til utviklingsavtalene, og mener modellene utvalget presenterer er vage og ikke gir grunnlag for vurdering. Særlig er vi, som utvalget selv, skeptisk til en modell som medfører kutt eller tillegg basert på resultatevaluering.  

Kierulf-utvalget foreslår i sin utreding av akademisk ytringsfrihet (NOU 2022:2) at utviklingsavtalene skal inneholde mål knyttet til formidling. Det er vi ikke enige i. Forskerforbundet mener ikke at vi har en formidlingskrise som trenger generelle tiltak eller egne indikatorer.

Kort oppsummering

Oppsummert mener Forskerforbundet at en omlegging fra dagens system til et system med mer overordnet styring fordrer en vellykket tillitsreform og økt medbestemmelse. De vitenskapelig ansatte må ha medvirkning på og eierskap til den faglige utviklingen. Det er helt sentralt for fri, uavhengig forskning.

Med den forutsetning kan dagens indikatorer på lukket ramme fjernes, mot at disse midlene tilfaller institusjonen som basismidler til framtidig understøttelse av forskning med eksterne samarbeidspartnere. Forskerforbundet er imidlertid skeptiske til et system uten noen form for FoU-indikator, gitt at det skal være en betydelig indikator på utdanningssiden. Forskerforbundet mener derfor at vi må få utredet et godt alternativ, fortrinnsvis på åpen ramme, før publiseringsindikatoren avvikles.

Forskerforbundet støtter å beholde studiepoengsindikatoren, men ønsker en mindre styrke på insentivet og vil dermed redusere den resultatbaserte uttellingen til 20 prosent og øke basisbevilgningene til studieplasser til 80 prosent.

Forskerforbundet ønsker videre en reell vekst i basisbevilgningene og en neddemping av konkurransearenaene, særlig knyttet til utdanning. Forskerforbundet støtter utvalget i at nye oppgaver,  særlig knyttet til EVU og desentraliserte utdanningstilbud, må finansieres over grunnbevilgningen. Videre er vi åpne for å styrke utviklingsavtalene, men er skeptiske til å knytte økonomi til dem.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Guro Elisabeth Lind
Leder

Birgitte Olafsen
Generalsekretær