Bli medlem

Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032 (Meld. St. 5 (2022–2023))

Innledende kommentar

Forskerforbundet oversender med dette sine innspill tilknyttet Stortingets behandling av revidert langtidsplan. Vi viser samtidig til vårt opprinnelige innspill av 10. september 2021, hvor det gis nærmere begrunnelser for våre synspunkt og prioriteringer.

Forskerforbundet har to konkrete oppfordringer til Stortinget:

  • Inngå et tverrpolitisk forlik om en forpliktende og målrettet opptrapping av den offentlige forskningsinnsatsen
  • Sørg for at den varslede forskningsmeldingen legger grunnlag for et bredt offentlig ordskifte om forskningens avgjørende rolle i samfunnet, inkluderer hele forskningsutførende sektor, vektlegger forskerrekruttering og inneholder nødvendig planer for dimensjonering og opptrapping.

En langtidsplan uten budsjettmessige forpliktelser og opptrappingsplaner

Det viktigste målet med langtidsplanen har vært å sikre økt langsiktighet og mer forutsigbare rammevilkår for forskning, og i tillegg en forpliktende opptrapping av forskningsinnsatsen. Det målet deles av en samlet sektor.

Erfaringer viser at langtidsplanen har fungert best der den har vært konkret og hatt forpliktende opptrappingsplaner innrettet mot særlig satsinger og kunnskapsbehov, og utover det enkelte budsjettår. Langtidsplanen som er lagt fram i Meld. St. 5 (2022–2023) er vesentlig annerledes og representerer verken det krafttaket eller den forutsigbarheten som norsk forskning trenger.

Langtidsplanen beskriver forskning og høyere utdanning som viktigere enn noen gang, men inneholder ingen ambisjoner for en kraftfull opptrapping av forskningsinnsatsen i tråd med ambisjonsnivå og kunnskapsbehov. Oppfølging skal håndteres i de årlige statsbudsjettene, gjennom omprioritering og ikke vekst. Ansvaret for oppfølging legges i stor grad på virksomhetene, som forventes å vri ressursbruk i retning planens mål og prioriteringer.

Forskerforbundet er svært kritiske til dette, og mener de store omstillingsbehovene Norge og det globale samfunnet står overfor tilsier en langt sterkere satsing på utdanning, forskning og innovasjon. Forskning er samfunnsberedskap og forskning er investering i framtiden. Der andre land mobiliserer for økte investeringer i forskning, står Norge nå i en situasjon hvor store kutt resulterer i at kompetansemiljøer flere steder bygges ned. Forskerforbundet frykter konsekvensene av manglende investeringsvilje, og ber om at Stortinget inngår et tverrpolitisk forlik om en forpliktende og målrettet opptrapping av den offentlige forskningsinnsatsen til 1,5 % av BNP.

Forskerforbundet reagerer også på at regjeringen endrer premissene underveis i prosessen. Sektoren har gitt innspill om mål og prioriteringer i den tro at langtidsplanen fortsatt skal sikre langsiktighet gjennom flerårige opptrappingsplaner for videre investeringer. Forskning og kunnskap prioriteres erfaringsmessig lett ned til fordel for andre områder i de årlige budsjettforhandlingene. Når all oppfølging overlates til de årlige statsbudsjettene mister planen sitt formål og gir ikke den forutsigbarheten som forskning og utdanning av høy kvalitet krever.

En langtidsplan for forsking og høyere utdanning må angi konkrete planer for videre satsing på alle områder hvor det foreligger påviste behov for økte investeringer. I tillegg til en opptrappingsplan for den offentlige forskningsinnsatsen, gjelder dette planer for opptrapping av forskningsinnsatsen. Andre påviste behov er planmessig satsing på bygg og vedlikehold, infrastruktur og utstyr. Endelig må en langtidsplan omhandle håndtering av fremtidig studenttilstrømming og tiltak for å sikre et hensiktsmessig forholdstall mellom antall studenter og antall faste vitenskapelige stillinger.

En langtidsplan med flere innholdsmessige svakheter

Fraværet av langsiktige, budsjettmessige forpliktelser en den klart største svakheten ved ny langtidsplan. Men det også andre mer innholdsmessige svakheter. Forskerforbundet kommenterer disse under.  

Forskerforbundet er fornøyd med at langtidsplanen i sterkere grad enn tidligere vektlegger akademisk frihet og tillit til forskning. Det er i tråd med vårt innspill og en forutsetning for at forskere skal kunne utfordre etablere sannheter og flytte grensene for vår kunnskap. Idealet om akademisk frihet står sterk i Norge, men det er flere utviklingstrekk som utfordrer den akademiske friheten. Det gjelder blant annet økt vektlegging av forskningens nytteverdi, strategisk spissing og ekstern finansiering. Forskerforbundet er usikre på i hvor stor grad langtidsplanen vil endre dette, og etterlyser her mer konkrete tiltak.

Forskerforbundet støtter også at det legges mer vekt på beredskap, og at samfunnssikkerhet og beredskap forstås bredt. Når det gjelder globale helsetrusler, reagerer vi imidlertid på at Folkehelseinstituttet (FHI) ikke er mer eksplisitt omtalt. Erfaringene fra pandemien viser hvor avgjørende viktig FHI er. At langtidsplanen vektlegger beredskap, samtidig som FHI står overfor en nedmanning som svært mange advarer mot, framstår for Forskerforbundet som paradoksalt.

Forskning i Norge skjer i virksomheter med ulike samfunnsoppdrag og innenfor alle fagdisipliner. Langtidsplanen må være en plan for hele forskningssektoren, inkludert museer, arkiv, bibliotek og kulturminnevern og legge til grunn en langt bredere forståelse av samfunnsnytte. En lang rekke dokumenter slår fast at institusjonene i ABM-sektoren har et forskningsoppdrag. Det gjenspeiles ikke i langtidsplanen. Det legger opp til mer forskning på kulturarv, men museer er ikke nevnt. Det er en åpenbar svakhet og regjeringen synes her å glemme viktige perspektiver og intensjoner i museumsmeldingen. Å møte samfunnsutfordringene forutsetter at vi evner å mobilisere hele forskningssektoren. Det satses mye på teknisk og naturvitenskapelig forskning, men vi er avhengige av å se helheten. Eksempelvis trenger økt kunnskap om hvordan vi som mennesker og samfunn skal møte klimakrisen. Både humaniora og samfunnsvitenskap må vektlegges langt sterkere enn det som er tilfelle.  

Den gjeldende langtidsplanen inneholder en sterkere prioritering av høyere utdanning, og ikke minst kopling mellom høyere utdanning og forskning, enn den opprinnelige. Forskerforbundet kan ikke se at dette videreutvikles. I tråd med Hurdalsplattformen ser vi i stedet en tydelig dreining i retning av desentralisering av utdanningstilbud, mens den generelle politikken for høyere utdanning mangler. Søkelyset rettes primært mot den varslede meldingen om arbeidslivets kompetansebehov og meldingen om profesjonsutdanningene. Langtidsplanen på området høyere utdanning må ha en langt tettere kopling til de prioriterte satsningsområdene. Den må inneholde planer for utvikling av fremragende fagmiljøer, for styrking av utdanningskapasitet og kvalitet i utdanningene, for investeringer i infrastruktur, kompetanse og støttetjenester knyttet til digital undervisning og læring samt for bygg og vedlikehold (jfr. Forskerforbundets innspill av 10. september 2021).

Forskerforbundet deler målsettingen om åpen forskning, og mener langtidsplanen ikke i stor nok grad anerkjenne den kompleksiteten og det ressursbehovet pågående endringsprosesser innebærer. Norge har kommet langt når det gjelder åpen publisering, men vi har ikke lykkes i få ned kostnadene. Tilsvarende påpeker både Aronsen-utvalget og Ruud-utvalget at mål om mer deling av data krever store investeringer i kompetanse, forskningsadministrative funksjoner og ikke minst infrastruktur. Det er per i dag ikke lagt tilstrekkelig til rette for dette. Samtidig innfører Forskningsrådet fra 2023 åpen forskning som vurderingskriteriet i tildeling av forskningsmidler. Det er i tråd med de politiske styringssignalene som gis, men det stilles her krav til forskerne som det ikke er tilstrekkelig lagt til rette for at alle kan innfri. I langtidsplanen peker regjeringen på at den ville legge Ruud-utvalgets anbefalinger til grunn for videre arbeid med datainfrastruktur, men det foreligger ingen nærmere plan for når og ei heller signaler om økonomisk opptrapping. Dermed skyves ansvaret over på forskerne. Det er ikke godt nok.

For lite offensivt om den viktigste ressursen

Forskerne er den viktigste ressursen i forskningssystemet og helt uunnværlige for å nå langtidsplanens mål og prioriteringer. Derfor må vi klare å rekruttere og beholde dyktige ansatte i forskning og høyere utdanning. Forskerforbundets medlemsundersøkelse fra 2022 viser at forskeryrkets attraktivitet taper terreng og at utviklingen går i feil retning [1].  Andelen unge forskere som ikke vil anbefale forskeryrket øker. Høy midlertidighet gjør framtidsutsiktene usikre og lønns- og arbeidsvilkårene er ikke tilstrekkelig konkurransedyktige. Særlig alvorlig er det at bare 20 prosent av postdoktorene vil anbefale en forskerkarriere og at så mange som én av tre fast vitenskapelig ansatte oppgir at de søker seg bort fra akademia eller vurderer å slutte.

Forskerforbundet etterlyser en langt bredere omtale av forskerne og de vitenskapelig ansatte i langtidsplanen. Det er svært bekymringsfullt at godt kjente utfordringer i all hovedsak skyves til den varslede forskningsmeldingen. I mellomtiden mister vi forskertalenter. Det har Norge som kunnskapsnasjon ikke råd til.

Langtidsplanen må slå fast de viktigste utfordringene i karriereløpene. Det må etableres en handlingsplan for å rekruttere og beholde forskere og sikre attraktive arbeidsvilkår. Det er også nødvendig å styrke forsknings- og utdanningsadministrative støttefunksjoner, slik at mest mulig tid kan brukes på forskning og undervisning.

Stortinget må støtte opp om tiltak for å styrke rettighetene til ansatte på ekstern finansiering. Den generelle adgangen til å gjøre unntak fra de ordinære ansettelsesordningene etter § 3 (3) i forskrift til ansettelsesloven må fjernes. Det må også etableres en praksis for ansettelser innen eksternt finansiert virksomhet som sikrer faste ansettelser som hovedregel og bidrar til økt langsiktighet og kvalitet.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Guro Elisabeth Lind
Leder

Birgitte Olafsen
Generalsekretær

[1] Forskerforbundets skriftserie 5/2022