Innspill - samarbeid i akademia
Forskerforbundets innspill til Kunnskapsdepartementet om innføring av samarbeidsinsentiver i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler.
INNSPILL – SAMARBEID I AKADEMIA?
Finansieringsmodellen i universitets- og høyskolesektoren er i all hovedsak basert på resultatbaserte indikatorer, som skal fremme konkurranse og omfordeling mellom institusjonene. Det finnes ingen elementer som premierer samarbeid mellom institusjonene, og slik sett så lønner det seg for eksempel ikke for en høyskole å innlede et samarbeid med et universitet.
Vi mener dette er svært uheldig, og at dagens finansieringsmodell ikke stimulerer til samarbeid i UoH-sektoren. Det må være et politisk ansvar å endre dagens finansieringsmodell, og legge til rette for økt samarbeid i UoH-sektoren. Forskerforbundet, Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund vil derfor be om et møte med politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet for å diskutere en endring av finansieringsmodellen som kan stimulere til økt samarbeid i norsk høyere utdanning.
Finansieringssystemet i UoH-sektoren
I forbindelse med Kunnskapsdepartementets pågående arbeid med stortingsmelding om oppfølging av kvalitetsreformen, ønsker vi å komme med et innspill om at departementet utreder samarbeidsinsentiver som kan gi økonomisk uttelling i universitets- og høyskolesektoren. Slike indikatorer eller stimuleringsmidler kan tas fra dagens resultatbaserte indikatorer, eller komme som et tillegg til dagens finansieringsmodell i form av friske budsjettmidler.
Finansieringsmodellen representerer en omlegging i budsjettsystemet fra innsats til resultat. I modellen er det lagt inn flere resultatbaserte insentiver som utgjør ca 15 % av budsjettmidlene, og der institusjonene skal konkurrere om en felles pott basert på produksjon og vitenskapelig publisering. Etter vår mening bør finansieringssystemet for tildeling av bevilgninger til UoH ikke bare bidra til fordeling av bevilgninger mellom institusjonene, den bør også stimulere til økt samarbeid mellom institusjonene og høyere kvalitet på forskningen og undervisningen som utføres. Derfor bør for eksempel indikatorene i de insentivbaserte komponentene, direkte eller indirekte, måle og belønne samarbeid, innsats og kvalitet.
Hovedproblemet med den insentivbaserte forskningskomponenten er at den beregnes ut fra en omfordelingsmodell (nullsum-spill), dvs at indikatorene bare bidrar til å fordele en gitt sum penger mellom institusjonene. Uansett innsats og resultater øker ikke potten til fordeling, og økt forskningsinnsats konverteres ikke direkte, men bare i forhold til andre institusjoner. Dersom den insentivbaserte forskningsdelen skal kunne stimulere til samarbeid i akademia om forskning, økt forskningsinnsats og bedre kvalitet på forskningen, bør den vært basert på samme modell som resultatbasert studentbevilgning. Systemet for dokumentasjon av vitenskapelig publisering (eller tellekanter) er omstridt blant forskerne. Publikasjonssystemet har skapt en fokusering på publikasjonsevnen til den enkelte forsker – i stedet for å premiere bredden av forskermiljøet som kanskje stod bak resultater som blir fremlagt i publikasjoner.
Vi er tilfreds med at vekst i studieproduksjon gir friske budsjettmidler og at dette premierer de institusjonene som kan vise til økt gjennomstrømming. Dette bør videreføres. Men det uforutsette budsjettkuttet som fant sted da myndighetene reduserte antall studieplasser med 4000 var svært uheldig, og fikk konsekvenser for både basiskomponenten og for fremtidig studiepoengproduksjon. Dette bryter med den forutsigbarheten som ble lovet ved innføring av finansieringssystemet, og vi tar avstand fra denne måten å begrense bevilgningene på.
Erfaringene så langt viser at tverrfagligheten på tvers av institusjonene har blitt svekket og institusjonene har i økt grad prioritert mindre ressurskrevende fag. Samtidig ser vi en økende tendens til konkurranse mellom institusjonene gjennom markedsføring. Studietilbudenes navn og studiestedenes beliggenhet og nærområder brukes for å tiltrekke seg studenter, heller enn studiets kvalitet. Vi ser med bekymring på at økt satsning på markedsføring kan gå ut over satsning på forskning og undervisning og ber departementet følge utviklingen og eventuelt vurdere tiltak for å begrense slike utviklingstrekk.
Disinsentiver til samarbeid?
Vi er enige med det som fremkommer i rapporten fra UiB om at både belønningen for akkvisisjon av eksterne midler og publikasjonspoengene i prinsippet kan stå i veien for samarbeid mellom institusjonene (Finansieringssystemet for universitets- og høyskolesektoren - teoretiske vurderinger, side 39).
Hvis forskere fra et universitet og en høgskole samarbeider på individuelt grunnlag, kan de risikere at prosjektet må legges til en av institusjonene, som da får hele belønningen gjennom finansieringssystemet. Og som det står i rapporten: Når det gjelder medforfatterskap, vil man ønske seg samarbeidspartnere som yter mer enn de koster i tapte insentivmidler. Det kan svekke viljen til å prøve ut et samarbeid med utenlandske eller yngre forskere, når penger går tapt og gevinsten er usikker (op.cit.).
For å unngå at dagens finansieringsmodell gir disinsentiver til samarbeid, kan man feks endre publiseringspoengene slik at ulike insentivsystemer oppmuntrer til samarbeid ved å justere hvordan man deler på antall forfattere. En slik styrking av insentiver til å ta med flere forfattere, vil gi en god start til økt samarbeid.
Konklusjon: Utredning av insentiver til samarbeid
Norge er et lite land og må ha et bevisst forhold til hvordan kunnskapsressursene kan forvaltes på beste måte. Institusjonene i sektoren varierer sterkt mht. størrelsen på miljøene og hvor de faglige tyngdepunktene ligger. I lys av den internasjonale utviklingen må det legges bedre til rette for institusjonelt samarbeid regionalt og nasjonalt. Derfor må departementet vurdere enkelttiltak i finansieringsmodellen som kan fremme og premiere samarbeid mellom institusjonene med instituttsektoren. I tillegg bør også Norges forskningsråd vurdere å gi flere insitamenter til i sektoren.
Vi mener det er behov for insentiver som kan stimulere til økt samarbeid mellom universiteter og høgskoler, og mellom universiteter og høgskoler og instituttsektoren/forskningssentre i regionene. Det er også avgjørende å videreføre denne samarbeidstanken for å stimulere til økt samarbeid mellom UoH-institusjoner og forskningsinstitutter/ samfunns- og næringsliv. Vi minner om at den finansieringsmodell som er foreslått for instituttsektoren honorerer samarbeid med UoH-sektoren. Skal dette fungere, må det gjelde begge veier.
Forskerforbundet, Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund foreslår at en eller annen form for honorering/premiering av samarbeid både innen undervisning og forskning inngår i den samlede vurdering av ny finansieringsmodell.
Med vennlig hilsen
Forskerforbundet
Sigrid Lem
Ass. generalsekretær
Arvid Ellingsen
Kommunikasjonsrådgiver
Gjenpart til :
Studentenes Landsforbund
Norsk Studentunion
Kopi til:
Stortingets KUF-komite
Unio
Universitets- og høgskolerådet