Evaluering av forskerutdanningen
Forskerforbundets kommentarer til rapporten "PhD education in a knowledge society" – evaluering av forskerutdanningen (NIFU Rapport 25/2012).
Forskerforbundets kommentarer til rapporten "PhD education in a knowledge society" – evaluering av forskerutdanningen (NIFU Rapport 25/2012).
Forskerforbundet vil med dette knytte noen kommentarer til evalueringsrapporten om forskerutdanning fra NIFU og dens anbefalinger. Rapporten skal etter den informasjonen vi har fått fra KD ikke på høring, men vil inngå som grunnlagsmateriell for den nye forskningsmeldingen departementet arbeider med.
Kvalitet og effektivitet.
Evalueringen gir et godt bilde av dagens forskerutdanning i Norge. Den bekrefter at den faglige kvaliteten og organiseringen samsvarer med internasjonale standarder, og peker på noen fortrinn og utfordringer i en internasjonal sammenheng. Rapporten samler mye relevant og allerede tilgjengelig informasjon og sammenstiller en del oppdatert statistikk. Også nye undersøkelser og analyser er utført: En survey-undersøkelse til institusjonene som tilbyr forskerutdanning, en survey-undersøkelse til internasjonale doktorgradskommisjonsmedlemmer og intervjuer med «stakeholders» (forvaltningen, nasjonale råd, fagorganisasjoner, institusjonsledelse og medarbeidere i utvalgte PhD-programmer).
Det er ikke gjennomført en spørreundersøkelse av doktorgradsstudentenes erfaring med doktorgradsutdanningen med unntak for intervjuer av representanter for SiN (Stipendiatorganisasjonen i Norge) og enkelte stipendiater i noen få utvalgte program. Videre er det heller ikke foretatt undersøkelse av potensielle arbeidsgiveres oppfatning av kvalitet og relevans av utdanningen. Selv om det finnes relativt ferske undersøkelser som til en viss grad dekker opp for noe av dette, er det etter Forskerforbundets oppfatning en svakhet ved evalueringen.
Evalueringen har heller ikke problematisert frafallet i doktorgradsutdanningen, der hver fjerde kandidat aldri fullfører. Det kan være gode grunner til denne situasjonen og gjennomføringsgraden stiger sakte, men sikkert. Vi kan likevel ikke, med grunnlag i denne evalueringen, utelukke at frafallet skyldes vesentlige mangler ved forskerutdanningen, med selekteringen til den, eller med institusjonenes/veiledernes evne til å ivareta PhD-kandidatene. Forskerforbundet etterlyser derfor en kartlegging av årsakene til frafallet blant doktorgradskandidatene.
Relevans – faglig dimensjonering.
Kvaliteten på en utdanning vil nødvendigvis være avhengig av om de utdannede erverver seg den kompetansen samfunnet ønsker og har behov for. I mandatets tredje punkt etterspørres en analyse av om PhD-utdanningen tilfredsstiller samfunnets behov for forskerkompetanse.
Evaluator nøyer seg med å referere til eldre studier som viser at personer med doktorgrad nesten alle er i arbeid, to av tre arbeider med FoU og at de fleste oppfatter forskerutdanningen som relevant for nåværende arbeid (uten at relevans er problematisert). Evaluatoren utdefinerer ellers dette spørsmålet fra mandatet og viser til rapporten «Etterspørsel etter og tilbud av stipendiatstillinger i Norge frem mot 2020», laget av en arbeidsgruppe fra KD og UHR. Den rapporten har Forskerforbundet kommentert i en separat uttalelse.
Spørsmålet står dermed stadig ubesvart: Tilfredsstiller PhD-utdanningen samfunnets behov for forskerkompetanse?
For forskningssektoren (UH, institutt og helseforetak) er den faglige innretningen og den samlede dimensjoneringen i hovedsak politisk og institusjonelt bestemt i form av bevilgninger, programutlysninger og interne prioriteringer. Det burde derfor være mulig å dimensjonere forskerutdanningen etter de kvalitative og kvantitative behov sektoren selv har. Det synes imidlertid å være en utbredt holdning i UH-sektoren at en doktorand ikke er ferdig utdannet som forsker og må prøves ytterligere som postdoktor og i andre midlertidige stillinger før vedkommende anses kvalifisert til å konkurrere om fast vitenskapelig stilling. Dette er uheldig for rekrutteringen til forskning og høyere utdanning ved at unge talenter, og kanskje i særlig grad unge kvinner, gir opp forskerkarrieren.
Forskerforbundet var kritisk til behovsanslagene for forskerutdannet personale både innenfor og utenfor FoU-systemet i rapporten «Etterspørsel etter og tilbud av stipendiatstillinger i Norge frem mot 2020». Rapporten dokumenterer ikke at behovet for forskere i arbeidslivet utenfor FoU-systemet vil øke vesentlig i årene som kommer. Forskerforbundet mener derfor at det er grunn til å være varsom med å trappe opp doktorgradsutdanningen i tråd med den rapportens anbefalinger.
Personer med forskerkompetanse vil være svært verdifull kompetanse for både forvaltningen, organisasjonslivet og andre virksomheter. En doktorgrad innebærer imidlertid en høy grad av faglig spesialisering, og forskerutdanningen er en svært kostbar og langvarig oppbygging av spesialistkompetanse. Forskerforbundet er opptatt av at formålet med doktorgradsutdanningen fortsatt skal være forskerkompetanse og vil bevare forskerutdanningens egenart. Dersom arbeidslivet utenfor FoU-systemet ikke etterspør forskerkompetanse, men generalistkompetanse, så bør dette kompetansebehovet dekkes på annen måte enn ved å tilpasse forskerutdanningen.
Forskerforbundet etterlyser derfor en forskningsbasert og uavhengig kartlegging av behovet for forskningskompetanse innen ulike fagfelt og sektorer i Norge, og at en skikkelig behovsanalyse dermed kan legges til grunn for en riktig faglig dimensjonering av forskerutdanningen i Norge.
Forskerforbundet stiller seg bak de generelle anbefalingene om å videreføre arbeidet med kvalitetssikring, effektivisering og standardisering.
Forskerforbundet har følgende kommentarer/forslag til de enkelte anbefalingene:
To promote input quality
– We recommend improving practices in international recruitment at the PhD level, and finding ways of reducing the administrative burden of international recruitment of PhD candidates (Higher education institutions, NOKUT)
– We recommend that steps are taken to investigate the effects of initiatives that promote the recruitment of master’s students and better integration between master’s and PhD levels (Higher education institutions).
To promote quality of PhD courses
– To the higher education institutions, the evaluation recommends the use of individual study plans at the PhD level, when the programme units have an operational PhD programme board that can assess each study plan in light of programme requirements.
– To the Research Council of Norway, the evaluation recommends that the present national research school programme is evaluated, focusing on the added value of research schools not only for the candidates who belong to them, but also focusing on the broader impact of research schools.
– To the Ministry of Education and Research, the evaluation recommends that a national research training network scheme is implemented to supplement the research schools, and to provide basic funding for national PhD courses and research training networks that can promote further collaboration between higher education institutions in the provision of PhD courses.
To promote better supervision and support for PhD candidates
– To the higher education institutions, the evaluation recommends that supervisor training is made a formal requirement for being a main supervisor of a PhD candidate, and that supervisors and prospective supervisors are given training and professional development opportunities.
– To the higher education institutions, to create good and active learning environments for PhD candidates we recommend that they distribute new PhD positions to allow for concentration of resources in research groups, based on institutional strategies and prioritised research areas.
– Ensuring access to resources to finance participation in national and international research networks and communities should be a goal for all PhD candidates. Due to this, resources to cover participation in international networks/conferences should be specified for all PhD candidates (Research Council, Ministry of Education and higher education institutions).
To promote quality of PhD dissertation and the thesis evaluation system
– The higher education institutions through the Norwegian Association of Higher Education Institutions should look into the possibilities of changing regulations to allow candidates to take account of committee members’ comments and advice on their thesis, before publication, also in dissertations that formally pass.
– A review of the present regulations for the assessment of PhD dissertations should also consider removing the trial lecture in its present form.
To promote organisational efficiency and completion rates
– It is of vital importance that the academic supervisors acknowledge that they have a responsibility for following up their PhD candidates in such a way that the thesis can be completed on time, as their attitudes to this issue likely has an effect on PhD candidates’ completion. Incentive schemes implemented by higher education institutions might be more effective if they target academic supervisors rather than PhD candidates.
– To monitor the completion rates of all PhD candidates, the higher education institutions should develop individual-level data on the whole PhD candidate group that is good enough to allow for monitoring and internal evaluation of the initiatives implemented to increase efficiency. The institutions need to develop better indicators on net time-to-degree, including leave of absence data, and in particular need better data on completion rates for the relatively large group of PhD candidates who are not scholarship holders.
– The Ministry of Education and Research should have a role in ensuring common standards in data registration and standard ways of calculating completion rates and time to degree.
– Higher education institutions should set out clear requirements for employers of externally employed PhD candidates on their admission and establish better communication between the employers of external PhD candidates, the institutions and the PhD programmes where PhD candidates are enrolled.
To promote relevance
Higher education institutions should take steps to acquire more knowledge about the careers of their doctoral degree holders, for instance by using PhD graduate surveys; either through cohort surveys or longitudinal graduate surveys. Higher education institutions could also consider using employer surveys or other means to collect information from employers of those with PhD qualifications.
– Generic skills training is another area where higher education institutions need to develop better practices. The use of individual study plans focusing on learning objectives, leaving room for different ways to acquire and document competencies, is probably a good way to strengthen the focus on generic skills in PhD programmes.
– Good integration of PhD candidates into active research communities, support from colleagues, and good supervision practices are important in developing candidates’ generic skills.
– There are good practices promoted internationally, and the Ministry of Education and Research along with the Norwegian Association of Higher Education Institution should promote learning and good practices in generic skills training at PhD level.
– Collaboration between the institute sector, health sector and the higher education institutions in the provision of research training is a benefit offered by the flexible Norwegian doctoral training system, and better mechanisms for collaboration between these sectors (but also the division of roles) should be promoted. The Ministry of Education and Research should have a coordinating role here.
– The Ministry of Education and Research, in collaboration with partners in the private sector, should look into factors that inhibit and promote the recruitment of PhD graduates in the private sector to develop better and more effective tools.
Med vennlig hilsen
Forskerforbundet
Bjarne Hodne
leder
Sigrid Lem
generalsekretær