Evaluering av forskningsinstituttenes basisfinansieringssystem

Kommentarer til evalueringen av forskningsinstituttenes basisfinansieringssystem

Forskerforbundet oversender med dette sine kommentarer til evalueringen av forskningsinstituttenes basisfinansieringssystem. Forskerforbundet støtter i hovedsak hovedkonklusjonene i evalueringen.

Forskerforbundet mener imidlertid at evalueringen legger for liten vekt på de ulike konkurranseforholdene mellom instituttene, både innenfor og mellom de fire fordelingsarenaene. Forskningsinstituttene konkurrerer ofte innen samme områder, men på ulikt grunnlag og uten noen form for styring av innsatsen. Basisfinansieringens formål er å sikre en faglig sterk instituttsektor av høy internasjonal kvalitet. For å oppnå dette er det nødvendig å sikre rammebetingelser som gjør at forskerne i sektoren gis mulighet til langsiktig kompetanseutvikling. Forskningsinstituttene må ha rammevilkår som sikrer at ikke all tid for forskerne går med til å innhente og gjennomføre forskningsoppdrag. Basisbevilgningen for de norske forskningsinstituttene er i gjennomsnitt 10,3%, mens de fleste europeiske konkurrenter har 25-50%.

Forskerforbundet mener derfor det er nødvendig å styrke forskningsinstituttenes basisbevilgning uten at den konkurranseutsatte delen økes. Dette kan gjerne kombineres med en sterkere grad av styring av instituttsektoren. I dag er styringen for det meste overlatt til et kvasimarked som fungerer dårlig både for forskningskvaliteten og for arbeidsvilkårene til de ansatte ved instituttene. Videre er det nødvendig med en gjennomgang av nivået på forskningsinstituttenes basisfinansiering med sikte på å gjøre konkurranseforholdene likere.

Forskerforbundet går mot forslagene om å ta forskningsrådsinntekter ut av beregningsgrunnlaget og om å øke vektingen av internasjonale inntekter. Vi mener disse forslagene systematisk vil ramme grupper av institutter slik de får redusert grunnbevilgning.

Kommentarer til de enkelte forslagene i evalueringen:

Forenkle finansieringssystemet

Forslag om å vekte internasjonale inntekter høyere
En stor vektlegging av internasjonale inntekter, og ikke andre internasjonale indikatorer, vil fungere etter Matteus-prinsippet når det gjelder internasjonalisering. Den som har mye fra før, får mer.

Evalueringen diskuterer i for liten grad forskjellene mellom tekniske/ industrielle institutter og forskningsinstitutter som hovedsakelig arbeider innenfor en norsk faglig og geografisk kontekst. Større vektlegging av internasjonale inntekter vil gi en negativ spiral for forskningsinstitutter som hovedsakelig produserer kontekstavhengig kunnskap: lav score på internasjonalisering vil redusere instituttets økonomiske handlingsrom og dermed også handlingsrommet til å ta transaksjonskostnadene med å gjøre et norsk forskningsfunn relevant for internasjonale topp-tidsskrift.

På denne måten kan mulighetene for å lykkes med internasjonal publisering svekkes for disse instituttene, noe som gjør det enda mindre sannsynlig at de når opp i internasjonale tildelinger av forskningsmidler (instituttet er ikke synlig på de riktige internasjonale arenaene). Dersom insentivene for internasjonalisering styrkes vil det også kunne undergrave disse instituttenes relevans for norske oppdragsgivere; det som lar seg publisere internasjonalt er ikke nødvendigvis det norske oppdragsgivere etterspør av samfunnsvitenskapelig forskning fra instituttsektoren.

Forslag om å ta forskningsrådsinntekter ut av beregningsgrunnlaget
Forskerforbundet går mot forslaget om å ta forskningsrådsinntekter ut av beregningsgrunnlaget. Forslaget vil systematisk ramme forsknings-institutter som driver samfunnsforskning og forskning for kunnskaps-allmenningen, slik at disse får redusert grunnbevilgning.

Resonnementet for å ta ut forskningsrådsinntektene som del av nasjonale oppdragsinntekter er ikke logisk hvis man erkjenner at markedsgrunnlaget er ulikt mellom forskningsområdene. Samfunns-forskning og forskning for kunnskapsallmenningen er relevant og viktig kunnskap for blant annet forvaltningen, som delvis kanaliserer sine midler gjennom Norges Forskningsråd (NFR). Samtidig kan ikke slik kunnskap forventes finansiert av næringslivets mer spesifikke næringsinteresser.

Vi savner en drøfting av hva som vil skje med et institutt som systematisk får bygd ned grunnbevilgningen på grunn av stor andel av forskningsrådsinntekter. Hva er tenkt som mulig strategi for et slikt institutt? Er det forskningspolitisk ønskelig at instituttet orienterer seg mot andre og mer betalingsvillige finansieringskilder, og dermed tema?

Dagens finansieringssystem for instituttsektoren gir mindre økonomisk uttelling for programforskning enn for oppdrag fra privat næringsliv og offentlig sektor. Dette medfører at det ikke lønner seg for institutt-sektoren å konkurrere på kvalitet, men heller oppfordre potensielle oppdragsgivere til å kanalisere midlene utenfor NFR. Forskerforbundet foreslår derfor at finansieringssystemet til forskningsinstituttene endres slik at den økonomiske uttellingen av gjennomslag i NFR økes.

Forslag om at det ikke bør settes faste rammer for SIS
Forskerforbundet er uenig i evalueringens forslag om å fjerne Strategiske instituttprogram (SIS). Forskerforbundet mener at departementer som ønsker å opprettholde SISer, bør kunne gjøre dette, slik at de har anledning til å gi en eventuell vekst i basisbevilgningen som SISer, enten i konkurranse eller som en direkte bevilgning til enkeltinstitutter. Dette kan gjøre det lettere å øke basisbevilgningen, noe som på lengre sikt tjener alle instituttene i arenaen.

Dersom SIS-ene fases ut, forutsetter vi at utfasingen skjer ved at midlene går inn som en del av basisbevilgningen. Vi understreker betydningen av at fagforeningene/forskerne trekkes inn i dialog med instituttledelsen om omfordelingsprinsipper og mulighetene til å tenke strategisk i forhold til instituttets kompetanse og relevante markeder.

Etablere prosedyre for inn og ut av basisfinansieringsordningen

En ordning for inn-/utprosedyre må ses i sammenheng med overordnete politiske mål for instituttsektoren, der nye medlemmer vurderes etter samme prinsipper som eksisterende institutter. Det bør være en løpende dialog mellom sektoren og NFR i tilfeller der forskningsinstitutt står i fare for å bli tatt ut av ordningen. Videre må spørsmålet om prosedyre for evaluering hvert 3 år ses i sammenheng med arenasammensetningen.

Instituttene er delt inn i ulike fordelingsarenaer der institutter med relativt like forutsetninger konkurrerer om den samme potten. Utfordringene ved både primærnæringen og miljøarenaen er imidlertid at de er uensartet slik at konkurransen blir skjev. Det henger bl.a. sammen med at betingelsene og kanalene for forskning er organisert og praktiseres forskjellig. Enkelte forskningsinstitutt vil dermed ha svakere konkurransegrunnlag enn andre institutter innenfor samme arena. En prosedyre for inn og ut kan derfor ikke se bort fra at forskningsinstituttene konkurrerer på ulikt grunnlag.

Dersom nye institutter skal inkluderes i ordningen så forutsetter Forskerforbundet at det vil følge med friske midler. Hvis ikke dette skjer vil basisfinansieringen svekkes for alle instituttene, og det kan ikke forskningsinstituttene leve med.

Andre tilbakemeldinger

Omfordelingsgraden mellom instituttene bør ikke settes for høyt. På grunn av store forskjeller mellom instituttene kan en for stor omfordelingsgrad gi radikale endringer. Dette vil vanskeliggjøre en langsiktig kompetanseutvikling. Insentivene som ligger i indikatorene oppleves som sterke nok i det daglige arbeidet.

Angående evalueringens forslag om å endre relevansindikatorene til å belønne gjennombrudd stiller vi spørsmål ved hvordan «gjennombrudd» skal defineres? Er «gjennombrudd» tilsagn om finansiering fra en oppdragsgiver? eller er «gjennombrudd» tilsagn fra en for instituttet ny finansieringskilde?

Forskningsinstituttene behandles ulikt av de forskjellige departementene som forvalter ansvaret for basisfinansieringen. Dette gjelder blant annet nivået på basisfinansieringen som ikke blir justert for lønns- og prisstigning av alle. Manglende eller utilstrekkelig lønns- og prisjustering av basisfinansieringen rammer forskningsinstituttene mulighet for langsiktig kompetanseutvikling og er svært uheldig. Det behov for å etablere en felles standard på tvers av departementene som i det minste sikrer at basisfinansieringen justeres for lønns- og prisvekst i statsbudsjettene.

Vi foreslår at andel av forskerne som har doktorgrad brukes som indikator på kvaliteten ved forskningen i stedet for antall nye doktorgrader. Et stort antall nye doktorgrader sier mer om samarbeidet med universitets- og høyskolesektoren og finansieringsgrunnlaget for stipendier enn om kvalitetsstandarden for forskerne generelt.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Bjarne Hodne
Leder

Sigrid Lem
generalsekretær