Innspill til forskrift om ansettelse og opprykk

Innspill til utkast til endring av forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger

Vi viser til utsendt utkast til endringer av forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger. Forskerforbundet oversender med dette vårt innspill til utkastet til forskrift.

Forskerforbundet er fornøyd med at vi får anledning til å kommentere utkast til forskriftsendringer på et tidlig stadium. Det hadde vært en fordel om endringsforslagene var forankret i en utredning med dokumentasjon og begrunnelse for endringene. Det gjennomgående stillingssystemet og opprykksordningene er grunnleggende i akademia og endringer uten slik forankring er alvorlig.

På grunn av den korte tidsfristen ikke hatt anledning til å forankre innspillet i egen organisasjon. Dette innspillet er derfor bare et foreløpig innspill i saken. Våre kommentarer er gruppert under de enkelte hovedpunktene og spørsmålet om stillingen som høyskolelærer tas til slutt.

Forslag om at opprykk til høyere stillingsnivå bare kan gis på grunnlag av kompetansevurdering av en bedømmingskomité institusjonen selv har oppnevnt eller godkjent

Forslaget betyr at man fjerner adgangen til å søke utlyste stillinger ved andre universiteter og høyskoler for å bruke kompetansevurderingen til opprykk på egen institusjon.

Forskerforbundet kjenner til at dagens bestemmelse medfører at det melder seg mange ikke-reelle søkere på utlyste vitenskapelige stillinger. Det gjør at en del tilsettingsprosesser blir mer tidkrevende enn nødvendig ved at det melder seg flere søkere som må vurderes av sakkyndig komite og tilsettingsmyndigheten. Komitearbeidet kan dermed oppfattes som svært arbeidskrevende og gjøre det vanskelig å rekruttere ansatte til å påta seg jobben. Samtidig eksisterer det ikke noen oversikt over omfanget av antallet ikke-reelle søkere, og vi mener i utgangspunktet at endringer i lov- og forskrift bør skje på et mer solid grunnlag enn dette.

Vi tror blant annet at forslaget vil føre til at det må opprettes langt flere sakkyndige komiteer enn i dag fordi alle må søke egen institusjon om opprykk, og ikke kan gjøre det i forbindelse med utlyste stillinger i sektoren.

Videre mener vi at den vitenskapelige karriereveien blir mindre attraktiv dersom det skal stilles krav om en full ny kompetansevurdering ved søknader til andre institusjoner. Dagens opprykksordning er et av de viktigste virkemidlene for å rekruttere unge motiverte kandidater til sektoren. De som velger en vitenskapelig karriere, har med stor innsats muligheten til å kvalifisere seg til vitenskapelig toppstilling. Slik situasjonen er i dag, kan vedkommende bruke kompetansen ved søknad på stilling ved andre høyere læresteder, uten å bli bedømt på nytt.

Dessuten kan institusjonene miste potensielle gode søkere, fordi kandidater som allerede har oppnådd professorkompetanse, ikke tar sjansen på å måtte opp til full ny vurdering som professor når de risikerer å ikke bli funnet kvalifisert. Dagens ordning hvor «Institusjoner som på bakgrunn av sin egenart har utfyllende regler om krav til sine professorer, kan ta disse i betraktning ved behandling av søknaden» vil ikke innebære noen «underkjennelse» av tidligere oppnådd professorkompetanse, og et avslag på dette grunnlaget vil heller ikke oppleves som noe nederlag.

Videre vil forslaget fjerne adgangen til kompetansevurdering for ansatte ved forskningsmiljøer uten egne opprykksmuligheter. Dette gjelder kanskje særlig forskere i helseforetakene som i dag benytter muligheten til kompetansevurdering ved høyskoler og universiteter.

Vi mener altså at forslaget kan føre til mer administrasjon samtidig som det tar vekk et viktig element i det vitenskapelige karriereløpet. Samtidig ser vi at ikke-reelle søkere bidrar til å øke omfanget av bedømmelsesarbeidet i mange tilsettinger. Vi foreslår imidlertid at det vurderes andre måter å redusere dette på, og gjøre det mer attraktivt å sitte i sakkyndige komiteer. Her kunne en løsning være å gjøre komitearbeid meritterende. Det bør også vurderes hvordan det kan etableres en bedre nasjonal koordinering av det faglige nivået til de vitenskapelige stillingene slik at det for eksempel blir like vanskelig å bli professor ved samtlige institusjoner.

Forslag om å oppheve bestemmelsen om at det ved kunngjøring av ledig stilling på lavere nivå enn førsteamanuensis og førstelektor skal opplyses om at det er adgang til å søke om opprykk til førsteamanuensis og førstelektor

Forslaget ser ut til å innebære at det bare er opplysningsplikten som foreslås fjernet. Vi kan ikke se hvorfor det er viktig, så lenge adgangen til å søke opprykk består. Det er vanskelig å kommentere forslaget ytterligere uten å kjenne bakgrunnen for det. Vi vil likevel i utgangspunktet foreslå at bestemmelsen ikke fjernes, men endres slik at institusjonene selv kan velge om de vil gi denne opplysningen i kunngjøringen.

Forslag om at institusjonen/avdelingen kan fastsette generelle stillingskrav til de enkelte stillingstypene utover minimumskravene i forskriftens §1-2 til § 1-7

Forslaget betyr at dagens nasjonale felles stillingsstruktur forsvinner til fordel for lokale stillingsstrukturer ved hver enkelt institusjon som vil ha sine egne kvalifikasjonskrav til de forskjellige stillingene. Forskerforbundet er usikker på hvilke generelle krav ut over forskriften det er mulig å stille på institusjonsnivå som vil være gyldig for alle fag. Det vil sannsynligvis være lettere å lage generelle krav på fakultet- og avdelingsnivå. Det vil i så fall medføre at det også kan bli ulike krav til samme stillingsnivå innenfor den enkelte institusjon.

For vitenskapelige stillinger i universitets- og høyskolesektoren er ordninger med rett til kompetanseopprykk etter kvalifikasjonsbedømming viktige elementer i stillingsstrukturen. Det er i dag den viktigste måten de vitenskapelig tilsatte kan påvirke sin lønnsutvikling på. I tillegg er dagens stillingsstruktur og opprykksordning et fortrinn for Norge ved at det stimulerer til kompetanseutvikling og faglig fornyelse. De inspirerer både til egeninnsats og faglig utvikling, og til å synliggjøre kvaliteten på institusjonenes arbeidskraft både i forsknings- og undervisningssammenheng og i konkurransen om oppdrag. Vi mener dagens ordning er et gode både for de ansatte, institusjonene og for den samlete kunnskapsproduksjonen i Norge.

Den felles stillingsstrukturen har sikret en felles forståelse blant arbeidsgivere, ansatte og potensielle rekrutter om hvordan den vitenskapelige karriereveien ser ut. Når dette løses opp vil det bli vanskeligere å etablere faglige standarder på tvers av institusjoner. Videre vil det vitenskapelige karriereløpet bli mer uoversiktlig og det vil være negativt for rekrutteringen til sektoren.

Med dagens bestemmelser er man formelt kvalifisert for fast tilsetting i førstestilling ved avlagt doktorgrad. Det utsendte forslaget formaliserer en lengre vei frem til fast tilsetting. Dersom universitetene og høyskolene skal kunne konkurrere om de beste talentene, må man kunne tilby mer strukturerte karriereveier og konkurransedyktige betingelser. Midlertidig tilsetting og en usikker vei frem til fast tilsetting vil svekke sektoren i konkurransen om de beste talentene.

Forslaget vil også kunne føre til mindre mobilitet i UH-sektoren. Når de enkelte institusjonene selv kan fastsette generelle kvalifikasjonskrav vil det bli vanskeligere å skifte jobb mellom institusjonene i sektoren fordi kravene til samme stilling vil variere.

Dersom forslaget er ment å øke institusjonenes kontroll med dimensjoneringen av fagstabene, mener vi at det lar seg bedre løse ved å opprettholde muligheten i dagens forskrift om «Institusjoner som på bakgrunn av sin egenart har utfyllende regler om krav til sine professorer, kan ta disse i betraktning ved behandling av søknaden». Vi foreslår at denne muligheten utvides til å gjelde også de andre stillingene det er opprykksordning til (førstelektor/førsteamanuensis og høyskolelektor/universitetslektor).

Forslag om å oppheve overgangsordninger mellom de to karriereveiene

Karriereveien førstelektor–dosent er et alternativ til karriereveien førsteamanuensis–professor. I dagens forskrift er det gitt adgang for «overgang» - ikke opprykk – mellom stillingene førsteamanuensis og førstelektor. Det har forutsatt at søkerne har oppfylt kvalifikasjonskravene for overgangen. Vi er usikre på hva man oppnår og hva som er begrunnelsen for å fjerne bestemmelsen.

Stillingen som høyskolelærer

Departementet ber om synspunkter på hvorvidt det er behov for å opprettholde stillingen som høyskolelærer. Tallene viser at stillingen særlig brukes innen helsefag, men er også i bruk innen en rekke andre fag som kunstfag, lærerutdanning, ingeniørfag og økonomiske fag etc.

Det burde i utgangspunktet ikke være behov for stillingen i dagens universitets- og høyskolesektor fordi kompetansenivået er lavere enn mastergrad. Forskerforbundet mener at tallene antyder at det fortsatt er behov for stillingen i enkelte fagmiljø på grunn av at det ikke er mulig å få tak i personer med høyere kvalifikasjoner. Videre mener vi at stillingen gir institusjonene økt mulighet for samvirke med lokalt arbeidsliv ved at de kan hente inn forelesere og veiledere i ulike fag. Stillingen skal likevel ikke brukes som en billigere løsning der man kunne rekruttert folk med høyere kompetanse.

Vi mener derfor at stillingen må videreføres inntil videre, men avvikles på sikt.

Antall årsverk 1007 Høgskolelærer

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Bjørn T. Berg
Fagsjef       

Jon Iddeng
Spesialrådgiver