Innspill til ekspertgruppe – Forskningsrådet

Innspill til ekspertutvalg for gjennomgang av tildeling av midler til forskning over Forskningsrådet

Forskerforbundet viser til møte 8. november og oversender med dette vårt skriftlige innspill til ekspertutvalgets arbeid.

Innledende kommentar

Kunnskapsdepartementet har nedsatt en ekspertgruppe for gjennomgang av tildelinger til forskning over Norges forskningsråd. Gjennomgangen skal sees i sammenheng med de overordnede målsettingene og prioriteringene i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Økt kvalitet i forskningen og redusert ressursbruk i Forskningsrådet skal være et hovedtema i arbeidet. Det følger av mandatet at ekspertgruppen skal foreslå omdisponering av FoU-midler på minimum 1 mrd. kroner og synliggjøre innsparinger i administrasjonskostnader på minimum 10 prosent.

Det har de siste årene vært en vesentlig opptrapping av norsk forskningsinnsats. Forskningsrådet forvalter om lag ¼ av de offentlige forskningsmidlene. Det er helt vesentlig at disse ressursene brukes godt, og at det er en hensiktsmessig balanse mellom grunnforskning og anvendt forskning, frie forskningsmidler og programsatsinger.  Forskningsrådet må gjennom sine tildelinger støtte opp om både uavhengig, kreativ og nytenkende forskning i universitets- og høyskolesektoren, forskning i regi av instituttsektoren samt næringslivsforskning. Det er behov for en bred og kraftfull forskningsinnsats og for en bred forståelse av forskningskvalitet.

Forskerrekruttering og karriereløp – sats på de unge talentene

Forskeren er forskningens viktigste ressurs.  På ti år er andelen forskere over 60 år nesten tredoblet på universitetene og høyskolene, viser tall fra NIFU. Forskerforbundet anslår at hver tredje forsker er borte om ti år. Den høye aldersavgangen skjer samtidig som studentmassen øker og samfunnet trenger mer forskning i både offentlig og privat sektor. Norsk konkurransekraft, omstillings- og innovasjonsevne forutsetter en solid forskningsinnsats og at forskerkarrieren er attraktiv. Da er det alvorlig når en nylig undersøkelse gjennomført av Akademiet for yngre forskere (AYF) viser at bare halvparten av yngre forskere vil anbefale unge å satse på en forskerkarriere (jf. notatet Når usikkerheten rår. Forskningsledelse og karriereveier for unge forskere, november 2016). 

Forskningsrådets politikk for rekruttering til forskning er svært viktig i denne sammenheng, og Forskerforbundet har tidligere berømmet det arbeidet som her er initiert. I rekrutteringspolitikken ligger flere tiltak som med fordel kan styrkes, og vi mener ekspertgruppen i sitt forslag til omdisponeringer av FoU-midler bør støtte opp om disse. Konkrete eksempler her er økt bruk av søknadstypen Unge forskertalenter under Fri prosjektstøtte (FRIPRO), mer midler til nasjonale forskerskoler som virkemiddel for kvalitet og relevans i doktorgradsutdanningen og mer midler til målrettede tiltak for internasjonal mobilitet (jf. Rekruttering til forskning. Forskningsrådets policy for 2016–2020).

Høy midlertidighet og stor grad av usikkerhet, er en viktig årsak til at forskerkarrieren ikke er tilstrekkelig attraktiv. Midlertidighet er en belastning for den enkelte, men rammer også muligheten for langsiktighet i forskning og kunnskapsutvikling. Som forvalter av offentlige forskningsmidler mener Forskerforbundet at Forskningsrådet har et ansvar for at dagens støtteordninger ikke bidrar til økt bruk av midlertidige tilsettinger. Dette innebærer at krav om rekrutteringsstillinger som forutsetning for prosjektstøtte, kun må benyttes der det er et faktisk behov for kapasitetsbygging. Dette gjelder særlig for postdoktorstillingene som skal kvalifisere til vitenskapelige toppstillinger, ikke fungere som midlertidige prosjektstillinger. Forskerforbundet mener ekspertutvalget bør foreslå konkrete tiltak for hvordan Forskningsrådet i dialog med institusjonene kan bidra til økt bruk av faste forskerstillinger i forbindelse med tildelinger av midler til flerårige forskningsprosjekter og større satsinger. 

Vedrørende sektorprinsippet

Sektorprinsippet står sentralt i norsk forskning, og innebærer i kort at hvert enkelt departement har et overordnet ansvar for forskning på og for sin sektor. I det ligger både et langsiktig ansvar for sektoren og for departementets eget behov for kunnskapsgrunnlag for politikkutvikling og forvaltning. Kunnskapsdepartementet har i tillegg ansvar for å koordinere og utøve en samlet politikk for norsk forskning.

Norge er i dag i en unik situasjon med ett forskningsråd. De tidligere uavhengige forskningsrådene ble tidlig på 90-tallet slått sammen til ett. Økt kompleksitet og det faktum at samfunnsutfordringer i stadig sterkere grad må finne sine løsninger gjennom tverrsektorielle og flerfaglige tilnærminger, var en sentral begrunnelse for sammenslåingen. Dette er ikke blitt mindre viktig. Det er nødvendig å se kunnskapsbehov og forskningsfeltet under ett, og i sterkere grad legge til rette for at kunnskapsutvikling finner sted i et ikke nødvendigvis lineært samspill mellom grunnforskning, anvendt forskning og innovasjon. 

Evalueringen av Forskningsrådet fra 2012 peker på at Forskningsrådet fungerer godt, men også at det er behov for en kontinuerlig avveining mellom sektorinteresser og kollektivets samlede behov. Det kan synes som om det er behov for å ytterligere forsterke rådets strategiske funksjon, og for tiltak som bidrar til at Forskningsrådet kan fortsette arbeidet med å bygge ned interne sektorskiller og se på tvers av store programsatsinger. Spørsmålet er likevel om utfordringen primært ligger i Forskningsrådet eller i summen av styringssignaler og mangel på koordinering på myndighetsnivå. 

Produktivitetskommisjonen peker på at målstyringen har skapt kontrollbehov, aktivitets- og rapporteringskrav som gir seg utslag i sterk byråkratisering og overstyring, og det vises til at Forskningsrådet i sine tildelingsbrev er pålagt mer enn 500 mål og føringer. Samtidig framheves det at praktiseringen av sektorprinsippet for forskning, statsrådansvaret og budsjettprosessen er viktige drivkrefter i den politiske styringen av forskning. Den forskningspolitiske koordineringen omtales som svak.

Forskerbundet har ved flere anledninger uttrykt bekymring for manglende forskningspolitisk koordinering og mener det er nødvendig å revitalisere regjeringens forskningsutvalg og gi det en tydeligere rolle. Også Kunnskapsdepartementets overordnede ansvar må styrkes, samtidig som sektoransvaret ivaretas. Noen departementer, som samferdsel og justis bruker svært lite penger på forskning, men forvalter store ressurser på fellesskapets vegne. Det er ingen grunn til at disse departementene har mindre behov for kunnskapsbasert forvaltning eller at reformer som de igangsetter ikke skal gjøres til gjenstand for forskningsbaserte evalueringer. Det er behov for strukturer som forstår og fremmer verdien av forskning, og som sikrer at forskning har solid forankring i departementenes budsjettarbeid.  Ekspertutvalget bør derfor ta til orde for at det utvikles en mer helhetlig politikk med tydelige forventninger til departementenes sektorforskningsansvar.

Vedrørende kutt i administrasjonsutgifter

Forskerforbundet ble i møtet 8. november eksplisitt spurt om hvilke rom vi ser for innsparinger i administrasjonsutgifter, og hvilke tiltak vi mener er hensiktsmessige. Forskerforbundet vil her påpeke at vi anser et kutt på hele 10 prosent som høyt (ikke minst sammenlignet med regjeringens effektiviseringsreform hvor det årlige kuttet er satt til 0,5 prosent). Forskerforbundet stiller spørsmål ved begrunnelsen for dette, og mener det i liten grad framgår av ekspertgruppens mandat.

Forskningsrådet har, slik vi oppfatter det, hatt en kontinuerlig oppmerksomhet mot prosessforbedringer og produktivitetsøkning. Dette understøttes av evalueringen fra 2012. Her framgår at administrasjonsutgiftene ble redusert i perioden 2003–2010. I samme periode var det en rasjonalisering i antall programmer og virkemidler, betydelige investeringer i ny informasjonsteknologi og betydelige forbedringer av kvalitet og effektivitet i søknadsbehandling og prosjekthåndtering (Tecnopolis 2012).

Forskerforbundet er selvsagt opptatt av at offentlige midler forvaltes godt, og at mest mulig av Forskningsrådets rammebevilgning går til forskning. Vi mener evalueringen tyder på at det har vært høy bevissthet omkring dette de siste årene.  Når det nå skal foretas en gjennomgang, er det naturlig å også vurdere hvordan Forskningsrådet drifter virksomheten, og sannsynligvis er det rom for ytterligere innsparinger eller effektivisering – blant annet som følge av teknologiutvikling og digitalisering. Det er likevel vanskelig å se at kutt av den størrelsesorden som her foreslås, kan gjennomføres uten at det går utover kvaliteten i tjenestetilbudet. 

Dersom det skal kuttes i administrasjonsutgifter, må målsettingen være forenkling uten at kvaliteten forringes eller tilliten svekkes. Av mandatet framgår at omfordelingen av FoU-midler skal bidra til å øke den vitenskapelige kvaliteten i norsk forskning og støtte opp om særlig fremragende forskning. Forskningsrådet spiller en viktig rolle som konkurransearena for forskningsmidler, og må kunne utøve samfunnsmandatet slik at nødvendig tillit ivaretas. Nåløyet er trangt, og en er avhengig av at utvelgelsen av de beste forskningsprosjekter skjer gjennom transparens og på en måte som har legitimitet både blant forskerne, finansiører og samfunnet som helhet. Det fordrer høy grad av profesjonalitet i nødvendige administrative støttefunksjoner.

Økende byråkratisering rammer også forskerne. Stadig nye rapporteringskrav går utover den faktiske forskningstiden og er lite effektivt. Det må være en god balanse mellom tillit og kontroll, noe også Forskningsrådet må etterstrebe. Det er likevel et større problem at det hvert år går med mange årsverk til å skrive søknader. En stor andel klart støtteverdige prosjekter når ikke opp i konkurransen. Konsekvensen er at mye kreativ forskningskompetanse forblir ubrukt og at banebrytende forskningsresultater går tapt. Derfor er det nødvendig med solide basisbevilgninger til institusjonene, og at konkurranse om forskningsmidler oppleves som hensiktsmessig. Vi mener ekspertutvalget i forslag til omdisponeringer, bør diskutere hvordan Forskningsrådet gjennom sine virkemidler kan bidra til at forskerne kan bruke mest mulig tid på forskning. 

Forskerforbundet vil også understreke at eventuelle kutt i administrasjonsutgifter må skje i nær dialog med ansatte og tillitsvalgte i Forskningsrådet. Det er de som kjenner virksomheten best, og som derfor har de beste forutsetningene for å identifisere muligheter for forenkling som kommer forskerne og forskningen til gode. 

Avslutningsvis vil vi også peke på våre kommentarer til praktiseringen av sektorprinsippet. Forskerforbundet etterlyser en bedre koordinert forskningspolitikk og forskningsinnsats fra myndighetenes side, og mener det vil kunne bidra til at mindre av Forskningsrådets ressurser må benyttes til på en og samme tid å veie opp for og ivareta sektorprinsippet. Det vil styrke Forskningsrådet som en strategisk viktig aktør i norsk forskning.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Petter Aaslestad
Leder

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær