Forenkling og forbedring av rammeverk, del 1 og 2

Høring: Forenkling og forbedring av rammeverk for universiteter og høyskoler

Vi viser til høring om forenkling og forbedring av rammeverk for universiteter og høyskoler, del 1, med høringsfrist 1. mai, hvor departementet vil ha innspill på hvordan regelverket virker og oppleves i dag, som grunnlag for utarbeidelsen av mandat for utvalg som skal gjennomgå regelverket. Forskerforbundet legger til grunn at utvalget skal være partssammensatt og at ansattperspektivet dermed vil bli ivaretatt i utvalgets arbeid.

I samme brev (del 2) beskrives mulighetsstudie av tilknytningsform, uten at det egentlig bes om innspill eller settes noen høringsfrist. Forskerforbundet vil likevel knytte noen kommentarer til dette. Vi vil komme tilbake med innspill til del 3, som har høringsfrist 1. juni.

1. Forenkling av regelverk for universiteter og høyskoler

Forskerforbundet er av den oppfatning at dagens regelverk i hovedsak virker hensiktsmessig og at det ikke i første rekke er lovverk og forskrifter som bidrar til utfordringer fra et ansattperspektiv. En kortfattet og prinsipiell universitets- og høyskolelov med liten detaljeringsgrad gir institusjonene stor grad av autonomi og ansvar for egen utvikling. Forskerforbundet anerkjenner likevel at det er en del utfordringene med dagens lovverk og at det kan være formålstjenlig med en grundig gjennomgang av regelverket som omfatter universiteter og høyskoler. Spesielt kan det være utfordringer der arbeidsmiljøloven, statsansatteloven og UH-loven med sine respektive forskrifter krysser hverandre. 

Faglig og organisatorisk diversitet

Det store, bakenforliggende spørsmålet er hva vi vil med universitet- og høyskolene og hvordan vi best forvalter de menneskelige og materielle resursene til rådighet for forskning og utdanning. Etter studiereformen og innføringen av en felles universitets- og høyskolelov på begynnelsen av 2000-tallet har utviklingen gått mot større og likere institusjoner, som i hovedsak dekker mange av de samme fag- og utdanningsområdene. Dagens rammeverk har bidratt til dette. Det kan, stadig, være betimelig å spørre om en så homogen sektor med noenlunde like universiteter som konkurrerer på de samme arenaene, er formålstjenlig og ønsket. Forskerforbundet mener det er gode vitenskapelig grunner til å ønske mer faglig og arbeidsdeling. Vi foreslår derfor at utvalget ser om det er noe i regelverket som bidrar til unødvendig ensretting og formalisme, som bør endres.

Medvirkning

UH-loven og lokal praksis er også betydelig endret hva gjelder styringsformer ved universiteter og høyskoler. Ansatte ledere har erstattet valgte ledere på nesten alle nivåer ved de fleste institusjonene og reelle kollegiale organer er avskaffet. Mange ansatte oppfatter å miste grep om langsiktig faglig-strategisk utvikling. Det at de tradisjonelle demokratiske organene er redusert, svekker også de ansattes medbestemmelse og opplevelse av innflytelse, ansvar og fellesskap. Tillitsvalgtapparatet og den arbeidslivsmessige medbestemmelsen kan ikke erstatte den faglige og strategiske medvirkningen ansatte kan ha gjennom kollegiale organer. Dette er knyttet til et tradisjonelt universitetsideal om akademisk frihet og institusjonell selvstendighet: prinsippet at det er forskerkollegiet selv som forvalter kunnskapsproduksjonen og -formidlingen. Forskerforbundet etterlyser en bredere forståelse for verdien av akademisk og kollegial medvirkning. Vi ønsker dermed at utvalgets mandat skal inkludere hvordan UH-loven kan styrke de ansattes deltagelse i faglig og strategisk utforming av egen institusjon. 

Midlertidighet

UH-sektoren har en uforholdsmessig høy andel midlertidig ansettelser som det er politisk ønske om å få redusert. Ny lov om statsansatte har ikke bidratt til å redusere grunnlaget for midlertidig ansettelser i UH-sektoren og Forskerforbundet vil derfor sterkt anbefale at utvalget får et mandat som inkluderer å se på hvordan UH-loven med tilhørende forskrifter kan endres for å redusere bruken av midlertidig ansettelse. Et viktig grep kan være å se på hvordan statsansattlovens § 9-1-a) «når arbeidet er av midlertidig karakter» skal forstås knyttet til forskningsvirksomhet og ekstern finansiering. Det virker urimelig at forskningsmidler eksempelvis fra kunnskapsdepartementet bevilget gjennom Forskningsrådet er å anse som «arbeid av midlertidig karakter» ved en UH-institusjon og dermed en hjemmel til midlertidig tilsetting.

Etter- og videreutdanning

Dagens regelverk er tilpasset en virkelighet med studieprogrammer og hvor utdanning i all hovedsak er gitt som ledd i BA- eller MA-grader beregnet for et lenger, sammenhengende studieløp. Framover vil imidlertid behovet bare øke for at UH-sektoren skal gi mer fleksible etter- og videreutdanning (EVU) for å bidra til målet om livslang læring. Dagens lov- og regelverk dekker neppe denne situasjonen fullgodt. Det kan være aktuelt for et utvalg å se nærmere på om regelverket bør tilpasses en situasjon hvor EVU vil utgjøre en større og viktigere del av UH-sektorens aktivitet.

Forskrift om ansettelsesvilkår for stillinger som postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialistkandidat

Denne forskriften gir virksomhetene anledning til midlertidig tilsetting for flere år og bør derfor være klar både på formål, kriterier for anvendelse og regler for forlengelse. Den bygger imidlertid på gamle rundskriv og er i liten grad oppdatert. Vi opplever at enkeltparagrafer forstås og behandles ulikt ved forskjellige virksomheter. Det skaper særlig usikkerhet om rett til forlengelse ved permisjon/sykemelding. Forskriftens krav om 14 dagers sammenhengende fravær (§ 2-3-5) leder til flere uklarheter og urimelig praksis – eksempelvis ved årlige heimevernsøvelser eller gjentatte innkallinger som meddommer i retten. Forskerforbundet foreslår at flere kortvarige fravær hjemlet i lov- eller tariffavtale, der fraværet samlet tilsvarer to uker eller mer, likestilles med sammenhengende fravær av samme lengde og utløse tilsvarende forlengelse av stipendiatperioden.

Forskriftens beskrivelsen av pliktarbeid oppfattes også ulikt. Det er høyst uklart hvordan institusjonen skal/kan forholde seg til at normalordningen er 4 års ansettelsesperiode med pliktarbeid. Mange steder er 3 år normalordningen. Blant disse er det mange som likevel blir satt til å utføre pliktarbeidsliknende oppgaver (NIFU-rapport 2017:10). Flere steder gis pliktarbeidsperioder som bonus for fullføring av avhandlingsarbeid på normert tid. Noe som igjen gjør at stipendiater søker seg ned i stillingsbrøk, med de ulemper det får for inntekt og pensjonsinntjening.

Dette har også konsekvenser for beregning av ansettelsestid for stipendiater, hvor dagens status er at ikke arbeid med eget doktorgradsarbeid skal medregnes (jf. forskriftens § 2.6 og forskrift til statsansatteloven § 9.3). Denne formuleringen er ikke entydig og åpner for ulik praksis. Forskerforbundet foreslår at to år av stipendiatperioden medregnes i ansettelsestiden. Dette for å gi stipendiatgruppen større grad av anerkjennelse for arbeid som er utført, men samtidig beholde muligheten til å få en kortvarig tilsetting i forlengelsen av stipendiatperioden til å ferdigstille en artikkel eller gjøre annet meritterende arbeid. Dagens lovverk bidrar til at stipendiatene blir uten stillingsvern i for lang tid etter stipendiatperioden. Det er svært uheldig både rent menneskelig ved at dette ofte er unge mennesker i en etableringsfase, og ved at det svekker rekrutteringen til forskerkarrieren.

Det er videre uklart hva formålet med postdoktorstillingen skal være og hvilke vilkår som må oppfylles for å kunne benytte den. Dette har ført til et betydelig misbruk av ordningen til å ansette forskere på midlertidig basis. Forskerforbundet etterlyser en tydeligere presisering av innholdet i en postdoktorstilling og vilkårene for at den skal kunne brukes. Ved å åpne for bruken av postdoktorstillinger i andre sektorer (jf forskrift til statsansatteloven §5-5), har staten selv bidratt til å underminere stipendiatforskriftens § 1-2-2: «Bruk av stilling som postdoktor er begrenset til institusjoner som har rett til å tildele doktorgrad».

Forskerforbundet foreslår at utvalgets mandat inkluderer en skikkelig gjennomgang av denne forskriften og dens hjemmelsgrunnlag.

Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger

Denne forskriften har vært endret flere ganger i det siste og en ny endring er på høring denne våren. Forskerforbundet mener denne både må ses i sammenheng med gjennomgangen av stillingsstrukturen i sektoren og arbeidet med nytt lønnssystem i staten. Forskerforbundet vil også påpeke det urimelige i at denne forskriften – tross sitt navn – ikke har retningslinjer for ansettelse/opprykk i forskerstilling (stillingskodene 1008, 1009, 1010, 1083 og 1111). Dette er kun nedfelt i et rundskriv og inngår i Statens personalhåndbok (10.3.1). Videre mener forbundet det er uheldig at forskriften låser muligheten for å bytte stillingskategori «sidelengs», eksempelvis fra førsteamanuensis til førstelektor, dersom kompetansen er tilstede og både arbeidsgiver og arbeidstager ønsker det. Det hele forsterkes av at institusjoner benytter de to stillingsløpene ulikt. Dagens ordning hindrer vitenskapelig ansatte og virksomheter å endre karriereløp ved behov. Det framstår som unødvendig og lite fleksibelt.

NAV-kontor for forskermobilitet

Det er en nasjonal målsetting å øke andelen av norske forskere som reiser ut og har forskningsopphold ved utenlandske institusjoner. Mange opplever imidlertid at regelverket knyttet til opphold, trygderettigheter, pensjon og så videre er uklart og at rådgivingen de får fra sitt lokale NAV-kontor ikke alltid er korrekt eller fullstendig. For å kunne legge til rette for mer utadgående forskermobilitet, foreslår Forskerforbundet at regelverket for forskere forenkles, og at det opprette et nasjonalt NAV-kontor for forskermobilitet med ekspertise på tilrettelegging for utenlandsopphold og for innreisende forskere.

2. Mulighetsstudie for å vurdere tilknytningsformer for statlige universiteter og høyskoler

Forskerforbundet ser ikke behovet for å utrede en foretaksmodell og mener det er uheldig at sektoren skal bruke ressurser på denne problemstillingen. Det har over tid vært en serie med større reformer og omstillinger i sektoren som tar oppmerksomheten vekk fra primæroppgavene. Det er nå på tide å legge til rette for en god implementering av strukturreformen, og sikre de ansatte ro til å drive undervisning og forskning.

Departementet konkluderer med at «utskillelse fra staten vil gi større autonomi». Forskerforbundet etterlyser dokumentasjon til grunn for en slik påstand. Det er lite i erfaringene med helseforetakene som tilsier en større faglig autonomi ved en slik modell. Innenfor dagens tilknytningsform er staten en garantist for institusjonenes autonomi og akademiske frihet. Utfordringer knyttet til for eksempel økt budsjettmessig handlingsrom må kunne løses ved videreutvikling av dagens modell fremfor å innføre noe helt nytt.

I dag har universiteter og høyskoler stor grad av faglig uavhengighet, og også stor frihet når det gjelder intern organisering, styringsstruktur og ledelse. Organiseringen som forvaltningsorgan med særskilte fullmakter kombinert med statlig basisfinansiering sikrer universitetene og høyskolene handlingsrom og autonomi både fra markedet, staten som eier og andre aktører i omgivelsene slik at faglige hensyn kan komme først. Fra et forskerperspektiv bidrar dette til langsiktighet og faglig autonomi i forskningsmiljøene.

Dersom mulighetsstudien er begrunnet i institusjonenes behov for større budsjettmessig autonomi, foreslår Forskerforbundet at mandatet for studien begrenses til å se hvordan dette kan løses innenfor dagens modell.

I gjennomføringen av mulighetsstudien er det naturlig og nødvendig at representanter for ansatte og studenter deltar. Våre perspektiver og erfaringer er viktige, både når det gjelder å peke på utfordringer i sektoren og for å finne gode løsninger.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Petter Aaslestad
Leder

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær