En systemmelding for alle forskere

I Langtidsplanen for høyere utdanning og forskning, vedtatt av Stortinget i fjor, varslet regjeringen en stortingsmelding om forskningssystemet.

«Det er på tide å vurdere om det er behov for endringer som kan bidra optimalt til de forskningspolitiske målsettingene», heter det. Det pekes på at det har vært mange endringer i institusjonslandskapet, mens det på strategisk og politisk nivå har vært færre strukturelle endringer. Systemmeldingen skal etter planen legges fram våren 2025.

Forskerforbundet organiserer over 25 000 forskere og kunnskapsarbeidere i hele bredden av kunnskapssektoren. Hos oss møter du den klassiske universitetsprofessoren, instituttforskeren som leverer anvendt forskning i tett samarbeid med regionalt næringsliv, den unge, utenlandske postdoktoren i helsesektoren og arkivaren som tar vare på norsk kulturarv.

Systemmeldingen angår dem alle. Og som fag- og interesseorganisasjon for alle disse forskerne, er vår oppgave å sørge for at meldingen legger til rette for forskning og utvikling av høy kvalitet i hele kunnskapssektoren. Hvordan gjør vi så det?

En åpenbar inngang til spørsmålet er at samfunnet må være villig til å investere i forskning for faktisk å få noe tilbake. Vi er langt unna treprosentmålet og er fortsatt det nordiske landet som investerer minst i forskning målt som andel av BNP og per innbygger.

EU anbefaler en offentlig forskningsinnsats på 1,25 prosent, vårt eget forskningsråd det samme. I Finland er det tverrpolitisk enighet om å sikte mot fire prosent i tett samarbeid med næringslivet. Vi burde være like offensive. Mener vi alvor med ambisjonene i langtidsplanen, burde vi investere en større andel av samfunnets ressurser i forskning.

Men slik blir det neppe. Signalene fra regjeringen er at den offentlige pengebruken skal ned, og signalene fra flere forskningsministre er at kunnskapssektoren må bli mer kostnadseffektiv.

Selv om vi i Forskerforbundet skal kjempe for økte forskningsbudsjetter (som er både fornuftig og ansvarlig politikk), må vi være forberedt på magrere tider. Og uansett er det en nyttig øvelse: Hva kan vi gjøre annerledes til beste for norsk forskning, innenfor dagens pengebruk?

Den viktigste ressursen er folk

Målet med systemmeldingen er å få mest mulig ut av de forskningsmiljøene vi har i dag. Til syvende og sist er ikke disse miljøene noe annet enn de menneskene som arbeider der. Og om ikke samfunnet skal gå inn med mer kapital i disse forskningsmiljøene, må vi i hvert fall ta vare på humankapitalen. Veien til økt kvalitet i forskningssystemet går gjennom å satse på forskerne og gjøre det attraktivt for flinke folk å satse på forskning.

Jeg er selv kreftforsker, og forskning er en drømmejobb for mange av oss. Men de undersøkelsene vi har, tyder på at forskeryrket taper terreng når unge skal velge karrierevei.

Bare én av tre unge forskere vil anbefale andre en forskerkarriere, og bare én av fem postdoktorer vil det samme. Årsaken er det lite fristende kinderegget høy midlertidighet og usikre karriereveier, stort arbeidspress og merarbeid og lite konkurransedyktig lønn. Dette er godt dokumentert i vår medlemsundersøkelse «Jeg elsker å være forsker, men …», hvis tittel godt oppsummerer utfordringene unge forskere står i.

Hvis målet med systemmeldingen er å «bidra optimalt til de forskningspolitiske målsettingene», må den ta tak i disse utfordringene.

Det må bli slutt på at forskere holdes utenfor hovedregelen i norsk arbeidsliv, som er fast ansettelse. Også unge forskere må kunne ha en levelig balanse mellom privatliv og arbeidsliv. Vitenskapelig ansatte, som i dag har en gjennomsnittlig arbeidsuke på 46 timer, må sikres forskningstid i løpet av en vanlig arbeidsuke.

Også finansieringssystemet må bidra til tryggere karriereveier og tid til forskning. Det handler blant annet om langsiktighet i finansieringen, om tiden man bruker på å søke forskningsmidler og om tilslagsraten på søknader. Et konkret tiltak som bør drøftes i systemmeldingen, er såkalt brofinansiering som kan holde eksternt finansierte forskere i gang mellom prosjekter.

Forsknifisering nå!

Uansett om bevilgningene til forskning øker eller ikke, må forskningen i større grad enn i dag gjennomsyre viktige beslutninger i samfunnet vårt. Vi må rett og slett «forsknifisere» samfunnet og politikken.

Forskning er samfunnsberedskap. Det handler om å kunne møte nye pandemier, nytt ekstremvær eller nye sikkerhetspolitiske utfordringer. Men det handler også om å være forberedt på små og store trender og utviklingstrekk i hele bredden av samfunnet, drevet fram av ny teknologi, demografiske eller kulturelle endringer. Skal vi lykkes med det, må forskningen spille en større rolle utenfor forskningssystemet. All offentlig forvaltning og politikkutvikling må være kunnskapsbasert, og forskningskompetansen utenfor forskningssektoren må økes.

I et økonomisk perspektiv handler det også om å bruke penger effektivt. Én krone investert i forskning, kan spare to kroner på andre områder. I dag finnes det ingen krav til forskningsbasert evaluering av dyre politiske reformer. Stortinget kan sette i gang en forsøksordning til 100 millioner, uten at effekten måles i etterkant. Det er både dårlig samfunnsøkonomi og dårlig forskningspolitikk.

I langtidsplanen ble det stilt spørsmål ved om Kunnskapsdepartementets koordinering av forskningspolitikken er god nok i en tid hvor behovet for tverrsektorielt samarbeid blir stadig større. Dette blir forhåpentligvis et sentralt spørsmål også i meldingen. Dersom sektorprinsippet skal bestå, må samtlige departementer i større grad ivareta sitt forskningsansvar, også gjennom en høyere FoU-andel i sine egne budsjetter. «Vi må mobilisere hele regjeringa til en sterkere forskningsinnsats. Forskning må spille en nøkkelrolle i alt vi gjør», som daværende statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel sa det i november.

Det offentlige burde gå foran som et godt eksempel som finansiør av forsknings- og utredningsoppdrag. Et konkret tiltak er at departementene bør samle sine kunnskapsbehov i konkurransebaserte utlysninger av flerårige rammeavtaler. Et annet er at standardkontrakten gjennomgående ligger til grunn i alle offentlige FoU-oppdrag. Det er nødvendig for å sikre uavhengighet, legitimitet og tillit til forskning.

En melding for hele systemet

Systemmeldingen skal se på hele forskningssystemet.

Vår erfaring, som fagforening også for forskere og kunnskapsarbeidere utenfor akademia, er at mange viktige forskningsområder glemmes og usynliggjøres når vi diskuterer forskningspolitikk. Det skjer viktig forskning av høy kvalitet på sykehus, i arkiver, museer og små institutter.  Å rigge et optimalt forskningssystem krever at vi anerkjenner og utnytter disse ressursene og sikrer bedre samarbeid og arbeidsdeling på tvers.

Mitt skrekkscenario det neste året er at forskningsmiljøer med ulike interesser barker sammen i et bikkjeslagsmål om knappe ressurser. Det må vi for enhver pris unngå. Systemmeldingen må ta høyde for sektorspesifikke utfordringer og samtidig legge til rette for arbeidsdeling og samarbeid.

Det norske akademis ordbok definerer et «system» som en «helhet av enkelte deler som naturlig hører sammen». Det passer godt også for det norske forskningssystemet. Vi må alle anerkjenne betydningen av en mangfoldig forskningssektor og spille hverandre gode. Nå trenger vi flest mulig lissepasninger og færrest mulig snubletråder.

Til tross for ulikheter bør vi som kjemper for forskningen, samle oss om noen felles mål. Ett av dem bør åpenbart være at samfunnet investerer mer i forskning. Å satse på forskerne, gi forskningen større plass i samfunnet og se hele forskningssystemet i sammenheng bør være tre andre.

Av Guro Elisabeth Lind, leder av Forskerforbundet

Debattinnlegg i bladet Forskingspolitikk 11. mars 2024