Er det «lønnsfest» i staten?

Mange av oss var overrasket da Teknisk beregningsutvalg (TBU) forrige uke presenterte sine tall. Hadde staten virkelig en lønnsvekst på 6,4 prosent i fjor? Da LOs representantskap denne uken la fram sin tariffpolitiske uttalelse for 2024, ble spørsmålet naturlig nok viet betydelig plass.

LO-lederens første kommentar til TBU-tallene var avmålt. «Nå skal ikke jeg mene for mye om at staten har dratt av gårde i forhold til det andre området – vi skal vente til vi skjønner mer av hva som faktisk har skjedd her», sa Peggy Hessen Følsvik.

Men i debatten under LOs representantskap var tonen ifølge Dagbladet en annen. Der ble uttrykk som «ulikhetsmaskin», «kannibalisme» og «hemningsløs forskjellsbehandling» brukt om det som ifølge delegatene var bortimot ondskapen selv i statlig sektor: Situasjonen med to ulike tariffavtaler.

Mer kunnskapsbasert tilnærming

Ifølge LO skyldes den uventet høye lønnsveksten at det i dag er to tariffavtaler i staten. Det har LO slått fast før vi har gjort som Hessen Følsvik først anbefalte, nemlig å undersøke tallene grundig. Kanskje fordi det er en konklusjon som passer med deres mangeårige ønske om bare én avtale?

Som fagforeningsleder med forskerbakgrunn vil jeg tillate meg å foreslå en mer kunnskapsbasert tilnærming. Når vi i forskningen får helt uventede funn (som resultatet i staten), så vurderer vi ulike forklaringsmodeller. Det bør vi gjøre her også.

Først: Det er alvorlig at staten har havnet ut over de rammene vi som parter sammen avtalte. Våre klokeste hoder i Statens beregningsutvalg jobber fortsatt med å finne årsakene. Har vi gode nok verktøy? Unio har i lang tid etterlyst behovet for et bedre statistikkgrunnlag i staten. Dette må på plass.

Det vi trenger nå er ansvarlige parter som går inn i den statistikken vi har, på jakt etter mulige forklaringer og feilkilder.

To tariffavtaler er ikke nytt

La oss starte med LOs forklaringsmodell: At staten havnet over den avtalte rammen, må skyldes at vi har to tariffavtaler. Problemet med denne forklaringen, er at vi har hatt to tariffavtaler i staten siden 2016. Uten at lignende situasjoner har oppstått. Tvert imot har vi flere eksempler på at staten har truffet meget godt på sine anslag. Og flere ganger langt bedre enn industrien.

Det er alvorlig at staten har havnet ut over de rammene vi som parter sammen avtalte.

En mer fruktbar inngang vil være å se på hva som var nytt og annerledes i oppgjøret som nå analyseres, altså fjorårets lønnsoppgjør. Ett forhold peker seg ut. Det er lenge siden vi har sett et oppgjør i staten med en så tydelig sentral profil, der nesten hele rammen på LO/YS-avtalen ble gitt som et sentralt, generelt tillegg med flatt kronetillegg til alle ansatte. Spørsmålet er: Med en slik profil - vil virksomhetene ha handlingsrom nok til å løse de lokale utfordringene de har? Hvis ikke er det ingen annen løsning enn å legge ekstra penger på bordet. Som naturlig nok kan drive lønnsutviklingen over rammen.

Rekrutteringsutfordringer gir skjev lønnsfordeling

Arbeidsgiverbarometeret i staten viser at stadig flere statlige arbeidsgivere har utfordringer med å rekruttere og beholde kompetansen den trenger. Interessant nok peker også LOs tillitsvalgte i staten på det samme. I en sak i NTL-magasinet tidligere i år forteller UiB-tillitsvalgt Jørgen Melve om utfordringen med at nyansatte ender opp med høyere lønn enn erfarne ansatte, fordi virksomheten sliter med å rekruttere. «Det har vist seg vanskelig å få de erfarne opp på samme nivå som de nye, for hvor skal pengene hentes?».

Nav-tillitsvalgt Elin Almklov har samme opplevelse: «Det oppleves som sårt for de erfarne som hele tiden sliter med å ligge foran de nyes lønnsnivå. Vi bruker de lokale forhandlingene til å løfte dem opp, i hvert fall på nivå med de ferske. Så akkurat der trenger vi en lokal pott, men ellers vil vi ha sentral fordeling».

Forhold i enkelte sektorer gir økt lønnsglidning

En annen mulig forklaring henger sammen med forhold partene i staten har liten kontroll over selv, nemlig økt forsvarsaktivitet som følge av den sikkerhetspolitiske situasjonen. Flere store forsvarsøvelser gir betydelige tillegg til de forsvarsansatte (med god grunn, selvfølgelig), og gir økt lønnsglidning i hele statlig sektor (fordi hele statlig sektor ses under ett). En naturlig løsning på dette ville vært å løfte Forsvaret ut av beregningene for statlig sektor, slik det er gjort med olje i finans. Men dette har ikke LO ønsket.

En naturlig løsning ville vært å løfte Forsvaret ut av beregningene for statlig sektor, slik det er gjort med olje i finans. Men dette har ikke LO ønsket.

En tredje forklaring er, paradoksalt nok, en situasjon med strammere økonomi i mange virksomheter. Det har blant annet vært ansettelsesstopp i politiet, noe som kan ha påvirket makrotallene. En ansettelsesstopp vil som kjent bety færre nyansatte på lavere lønninger, som igjen gjør at gjennomsnittslønnen i statistikken øker. Uten at de statsansatte selv tjener på det.

En fjerde mulig bidragsyter er at det ble innført et nytt lønnssystem i staten i 2022. Det er verdt å se på om plasseringen av grupper på "kort" og "lang" stige kan ha skapt noen utilsiktede konsekvenser på makronivå.

Sannsynlige forklaringsmodeller

Jeg har ikke tenkt å konkludere før vi har undersøkt tallene nærmere, men her er min foreløpige analyse: Tallene i staten kan kanskje forklares med en kombinasjon av et oppgjør med lite rom for lokale tilpasninger på den ene avtalen, dyre forsvarsøvelser, sammensetningseffekter og et nytt lønnssystem. Alle disse er mer sannsynlige forklaringsmodeller enn etableringen av to tariffavtaler tilbake i 2016.

Til sist: Har det vært «lønnsfest» i staten? Vel, i så fall var nok det en fest forskere og politifolk ikke var invitert til. Det ble et godt oppgjør for medlemmene på Unio/Akademikerne-avtalen, men vår interne statistikk tyder på at våre medlemmer havnet et sted på fem-tallet, og godt unna 6,4 prosent.

Av Guro Elisabeth Lind
Forhandlingsleder i Unio Stat, leder av Forskerforbundet

Debattinnlegg på altinget.no 27. februar 2024