Også LO bør håpe at Unio vinner

Unio og Akademikerne streiket denne våren for retten til å beholde sin tariffavtale i staten. Regjeringen stanset streiken med tvungen lønnsnemnd, og 7. november skal Rikslønnsnemnda behandle saken.

Rent praktisk vil nemndas behandling avgjøre om Unio og Akademikernes tariffavtale med staten blir videreført, eller om vi tvinges til å godta statens krav til ny tariffavtale. Men prinsipielt handler saken om noe større, nemlig om en av bærebjelkene i den norske arbeidslivsmodellen: Forhandlingsretten.

Spørsmålet er dette: Kan staten tvinge fagforeninger over på en tariffavtale de ikke ønsker, når partene allerede har en eksisterende tariffavtale i bunn? Det vil i så fall innebære en helt ny praksis, som i ytterste konsekvens betyr at staten kan diktere tariffpolitikken for sine ansatte.

Unio inngikk en tariffavtale med staten i 2022, likelydende med Akademikerne - en avtale som har tjent partene godt. Vår avtale er den største avtalen i staten – altså den avtalen som omfatter flest statsansatte. Unio forhandlet frem denne avtalen med staten fordi vi ønsket å verdsette utdanning og kompetanse.

Vi mener at utdanning må lønne seg, også i staten, og at også utdanningsgruppene må sikres en lønnsutvikling på lik linje med resten av arbeidslivet. Innretningen på vår avtale bidrar til dette.

Staten ønsket i årets lønnsoppgjør å tvinge oss over på en avtale med en annen innretning. Da sa vi selvfølgelig nei. Det kan legges til at det ikke var noen reelle forhandlinger i årets oppgjør. Vi møtte en arbeidsgiver som ga oss et åpenbart uakseptabelt tilbud, uten vilje til kompromisser. Det er dette «tilbudet» – om en ny tariffavtale som er betydelig verre for titusenvis av statsansatte med høyere utdanning – som Rikslønnsnemnda nå skal avgjøre skjebnen til.

Rikslønnsnemndas kjennelse vil ikke bare være viktig for oss og våre medlemmer i staten. Den vil ha betydning for hele det organiserte arbeidslivet. Kan arbeidsgiver finne enighet med et mindretall, hoppe over forhandlingene og tvinge flertallet av arbeidstakere over på en avtale de ikke ønsker gjennom tvungen lønnsnemnd?

I så fall vil det være en uthuling av forhandlingsretten, som til nå har sikret gode løsninger gjennom solid partssamarbeid. Videre vil det legge til rette for en voldsom politisering av lønnspolitikken i staten. Skiftende politiske flertall vil kunne tvinge gjennom endringer i lønnspolitikken over hodet på partene. Denne gangen rammer det oss, men neste gang kan det være LO som møter den politiske veggen.

Slik det ser ut nå, kan vi få en ny regjering høsten 2025 med en helt annen innstilling til statens lønnspolitikk.

Et samlet arbeidsliv har derfor interesse av at Unio og Akademikerne får medhold når Rikslønnsnemnda snart skal behandle vårens lønnsoppgjør i staten.Vi kan være rykende uenige i innretningen på et lønnsoppgjør, men vi må stå sammen om hovedprinsippene i norsk arbeidsliv: forhandlingsrett og organisasjonsfrihet.

Av Guro Elisabeth Lind, leder av Unio stat

Debattinnlegg i Dagens Næringsliv 7. november 2024