Hvordan våger de?

For noen år siden var jeg på et bedriftsbesøk gjennom jobb.

I en lunsjpause ble jeg sittende og prate med noen av de ansatte. I løpet av samtalen kom vi inn på behovet for fagorganisering.

Da utbasunerte en av de ansatte, en relativt ung, godt utdannet kvinne – 30–35 år, kanskje – at hun ikke var organisert og at hun heller ikke så noen grunn til å være det.

Hvorfor i all verden skulle hun bruke penger på å være med i en fagforening? Hun hadde allerede god lønn. Og hvis det oppsto trøbbel av noe slag, ville hun bare gå direkte inn på sjefens kontor og snakke med ham.

Jeg husker fremdeles på hvor sjokkert jeg var. I ettertid har jeg tenkt på denne episoden mange ganger. Jeg var rystet over at hun ikke så behovet for kollektiv solidaritet. Og jeg var rystet over at hun ikke skjønte hvor sårbar hun var når hun sto alene.

Hvordan våget hun?

I tillegg var jeg forundret over at hun ikke så ut til å ha forståelse for – eller kunnskap om? –⁠ fagforeningenes samfunnsformende kraft.

For mange av de viktige reformene i samfunnet er utformet og arbeidet fram av fagbevegelsen: arbeidstidsreduksjoner, ferieordninger, pensjon og annet.

Så har de politiske partiene kommet etter og gjort ordningene til nasjonal politikk; goder som alle har høstet av.

Dessverre ser denne kvinnen ut til å være en av mange. Organisasjonsgraden i Norge har ligget på rundt 50 prosent i hele etterkrigstiden, med en del bølger både opp og ned.

På 1980- og først på 1990-tallet lå den på 56–57 prosent. Da var den på sitt høyeste. Så sank den litt. På 2010-tallet var den på 49–50 prosent, i 2021 omtrent tilsvarende.

Det er altså en betydelig andel som fortsatt er uorganisert.

Og da er jeg tilbake til mitt spørsmål: Hvordan våger de?

I kunnskapssektoren, som jeg kjenner best, har det vært mye uro de siste årene. Nedskjæringer og budsjettkutt, ja, til og med oppsigelser av universitetsansatte! At det skal skje i Norge i 2025 er bare nitrist og dypt sjokkerende! 

Desto viktigere er det å ha en fagforening i ryggen: Noen som forhandler lønn på din vegne. Noen som gir juridisk hjelp hvis krisen oppstår. Noen som kurser og lærer opp lokale tillitsvalgte sånn at de står trygt i møte med arbeidsgiver. 

I kriser er det viktig å stå samlet. Kjøttvekten har betydning i politikken. 

Etter hvert har fagforeningene også blitt viktige serviceinstitusjoner, med gode tilbud på forsikringer, kurs og annet. Det er for mange blitt et ekstra pluss med det å være organisert. 

Tilbake til den unge kvinnen jeg møtte den gangen for flere år siden. Hennes løsning på eventuelle utfordringer var individuell: å storme inn på sjefens kontor hvis hun opplevde problemer.

Sånn sett var hun typisk for tidsånden.

I et individualisert samfunn er ikke løsningene lenger oppfattet som kollektive. I stedet er det spontane utspill på sosial medier, impulsive demonstrasjonstog eller engasjerte aviskronikker som teller.

Vel og bra det, men styrken har en først og fremst gjennom organisasjoner og forpliktende fellesskap.

Den belgiske idéhistorikeren Anton Jäger kom i fjor ut med boken «Hyperpolitik». Hans analyse, gjengitt i Morgenbladet, er at den vestlige kulturkrets er ekstremt mobilisert og engasjert, men at vi ikke lenger er politisk organiserte.

Folks engasjement kanaliseres ikke lenger inn i institusjonene – partiene, interesseorganisasjonene eller fagforeningene. Dette var de massebevegelsene som i moderne tid fanget opp viktige politiske strømninger og tendenser.

I dag tar vi i stedet engasjementet ut på sosiale medier: i måten vi kler oss på, i hva vi handler og en rekke andre identitetspolitiske uttrykk.

Og innimellom blusser det opp sinne og fordømmelse som utvikler seg i takt med internetts kraftfulle vinder.

Å storme alene inn på sjefens kontor kan ses i en sånn sammenheng. På den måten blir vi like deler ensomme og rasende, som Morgenbladets Markus Slettholm formulerer det.

Jeg håper vi alle, og særlig de unge, ser betydningen av sterke kollektive tradisjoner. For hva når sjefen en dag lukker døren og sier nei?

Da er det godt å vite at en har et solidarisk fellesskap i ryggen.

Av Hilde Gunn Slottemo, professor i historie og nestleder i Forskerforbundet

Debattinnlegg i VG 9. februar 2025