Faglig skjønn før skjermregler

Debatten om skjermbruk i høyere utdanning har rast gjennom sommeren. Noen vil forby skjermer i undervisninga. Andre mener et slikt forbud er både gammeldags og ekskluderende. Stadig nye utspill har flyttet oppmerksomheten mot spørsmålet om hvem som skal fastsette reglene.

Bak diskusjonen om PC-er og mobiltelefoner skjuler det seg imidlertid et mer grunnleggende spørsmål: Hvor praktiseres akademisk frihet i undervisningssammenheng?

Spørsmålet er ikke først og fremst om studenter skal bruke skjerm eller ikke, men om pedagogiske valg skal bygge på faglig skjønn eller styres av sentrale forbud og påbud. Hvem skal avgjøre hvilke pedagogiske virkemidler som gir best læring – politikere, studentene, institusjonsledelsen eller den enkelte underviseren?

Statsråd Sigrun Aasland vil la institusjonene selv bestemme om de ønsker regler for skjermbruk, mens Høyres Mathilde Tybring-Gjedde karakteriserer Aasland som tafatt og tar til orde for at institusjonene må oppfordres til strengere regler.

Etter vårt syn overser begge et viktig poeng. Verken politikere eller institusjonsledelser bør detaljstyre pedagogiske valg. De bør i størst mulig grad tas av dem som har ansvaret for undervisninga.

At dette spørsmålet skaper mye engasjement, er forståelig. De fleste som underviser i dag, kjenner frustrasjonen når blikket til studentene er rettet mot en skjerm – uten at det alltid er forelesninga som opptar dem. Samtidig vet vi at digitale verktøy for mange studenter er en viktig del av læringsarbeidet, og for noen også en nødvendig forutsetning for å kunne delta.

Diskusjonen om skjermbruk tar ofte utgangspunkt i at én løsning bør gjelde overalt. Men universitetene er ikke bygd opp slik. Undervisninga varierer mellom fag, emner og læringssituasjoner. Derfor bør heller ikke de pedagogiske virkemidlene standardiseres. Nettopp derfor er det vanskelig å se hvordan én regel skal kunne fungere like godt overalt.

Vi diskuterer sjelden om politikere skal bestemme om undervisninga skal foregå som forelesninger eller seminarer, om studentene skal arbeide individuelt eller i grupper, eller hvilke vurderingsformer som passer best i et emne. Slike valg regnes som faglige. Etter vårt syn bør spørsmålet om skjermbruk behandles på samme måte. Ei forelesning i anatomi er ikke det samme som et seminar i filosofi. Ei økt der studentene skal diskutere, samarbeide eller løse oppgaver, stiller andre krav enn ei tradisjonell forelesning. Det som fungerer godt ett sted, kan være lite hensiktsmessig et annet.

Dette gjør at vi er skeptiske til både generelle skjermforbud og generelle skjermpåbud.

Pedagogiske valg bør tas av dem som har ansvaret for undervisninga. Det gjelder valg av pensum, arbeidsformer og vurderingsformer – og det bør også gjelde bruk av skjermer. Noen undervisere vil mene at læringsutbyttet blir bedre når PC-er og mobiler legges bort. Andre vil bruke digitale verktøy aktivt som en integrert del av undervisninga. Begge deler kan være gode pedagogiske valg, dersom de er faglig begrunnet.

Når ansvaret for kvaliteten i undervisninga ligger hos dem som underviser, bør også beslutningene om undervisningsform ligge der. Hvis metodene bestemmes av politikere eller administrative regler, samtidig som underviseren holdes ansvarlig for studentenes læring, blir ansvarslinjene uklare.

Akademisk frihet handler ikke bare om retten til å velge forskningstema og publisere resultater. Den omfatter også undervisning. De som står ansvarlig for kvaliteten på undervisninga, må også ha myndighet til å velge de pedagogiske virkemidlene. Det er en del av det profesjonelle ansvaret som følger med den akademiske friheten.

De som underviser må derfor ha et handlingsrom til å velge de metodene som best fremmer læring, innenfor de rammene institusjonen setter. Dersom politikere eller sentrale ledelser begynner å detaljregulere hvordan undervisninga skal foregå, beveger vi oss i feil retning. Faglig skjønn må veie tyngre enn standardiserte regler. Akademisk frihet handler nettopp om tilliten til at fagfolk er best i stand til å vurdere hvordan undervisninga legges opp.

Det betyr ikke at alt er opp til den enkelte. Undervisning skal være inkluderende, og studenter med dokumenterte behov skal selvsagt få nødvendig tilrettelegging. Samtidig må undervisere kunne stille krav til hvordan undervisninga gjennomføres når det er faglig begrunnet.

Den viktigste diskusjonen handler altså ikke om skjermen i seg selv. Den handler om hvem vi har tillit til når pedagogiske valg skal tas. Vårt svar er klart: Den akademiske friheten må omfatte retten til å velge de undervisningsformene som gir best læring. Det svaret vil nødvendigvis variere mellom fag, emner og undervisningssituasjoner.

Av Forskerforbundets leder Steinar A. Sæther og nestleder Hilde Gunn Slottemo

Debattinnlegg i Khrono 10. august 2026