4. Forskningspolitikk

4.1 Kvalitet i FoU-arbeidet

Forskning, utdanning og forskningsdrevet innovasjon er grunnleggende for å møte framtidige kunnskaps- og omstillingsbehov og for å opprettholde et bærekraftig velferdssamfunn. Forskningskvalitet må sikres gjennom rammebetingelser og et bredt offentlig ordskifte om nødvendige veivalg og prioriteringer. FNs bærekraftsmål for 2030 synliggjør behovet for helhetstenkning og handlekraft i møte med samfunnsutfordringer globalt, nasjonalt og lokalt.

Langsiktighet i forskningsvirksomheten er nødvendig for å kunne bygge gode fagmiljøer og øke kvaliteten på FoU-arbeidet. Institusjoner i hele forsknings- og kunnskapssektoren må sikres nødvendige rammevilkår slik at kunnskapsarbeidere har tilstrekkelig tid og ressurser til å drive forskning, utviklingsarbeid og faglig fornyelse. Faglig skjønn og tid til forsknings- og utviklingsarbeid er under press for vitenskapelig ansatte i alle sektorer. Gode administrasjons- og bibliotektjenester er en ressurs som bidrar til økt kvalitet i utdanning og forskning.

FoU-arbeid må sees i lys av en bred forståelse av forskningskvalitet som inkluderer særpreg ved det enkelte fagområde og institusjon. Tendensen til overdreven bruk av kvantitative indikatorer som grunnlag for ressurstildeling og anerkjennelse, trekker i retning av en snever og instrumentell kunnskaps- og kvalitetsforståelse.

Forskerforbundet arbeider for at:

• FoU-arbeidet bedømmes ut fra en bred tolkning av forskningskvalitet tilpasset det enkelte fagområdet.
• Faglig ansatte med forskningsoppgaver sikres tid til FoU.
• Vitenskapelige topp- og førstestillinger sikres individuell rett og plikt til lik fordeling (50-50) av arbeidstiden til forskning og undervisning/museumsarbeid etc. når andre oppgaver er trukket fra.
• Vitenskapelig ansatte i øvrige kombinerte stillinger sikres 30 % av arbeidstiden til FoU.
• Ansatte og studenter skal ha tilgang til oppdatert og kvalitetssikret vitenskapelig utstyr og bibliotekressurser samt tekniske og administrative tjenester med høy kompetanse og kvalitet.
• Faglig ansatte i arkiv, bibliotek og museum sikres bedre rammebetingelser for å utføre FoU-arbeid ved at alle virksomheter gis mulighet til å søke forskningsmidler og samarbeidspartnere, samt sikres tilgang til samlinger, forskningslitteratur og bibliotekressurser.
• Samlingene bevares, tilgjengeliggjøres og formidles slik at det viktigste grunnlaget og potensial for forskning og kunnskapsutvikling ved arkivene, bibliotekene og museene sikres.

4.2 Finansiering av forskning

Nasjonale og globale utfordringer krever at det satses sterkere på forskning- og kunn-skapsutvikling. Det er fortsatt slik at de offentlige investeringene i FoU er langt unna målet om tre prosent av BNP innen 2030 og Norge ligger betydelig bak Sverige, Danmark og Finland samt gjennomsnittet for OECD.

Forskningsinnsatsen må bygge på en helhetlig forskningspolitikk hvor regjeringen må ta et større ansvar for å styrke forskningsinnsatsen i næringslivet Samtlige departement må ta et ansvar for forskningsbasert politikkutforming og ressursforvaltning på sine områder.

De siste årene har den økte forskningsinnsatsen stort sett kommet innenfor politisk styrte konkurransearenaer. Konkurranse og strategisk prioritering er nødvendig, men må ikke gå på bekostning av grunnforskning og bredde. Økende organisering av forskning i prosjekter fører til kortsiktighet, mindre risikovilje og midlertidighet. Basisbevilgningene er avgjørende for kunnskapsinstitusjonenes handlingsrom og kjernevirksomhet. For mange institusjoner har avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen resultert i nullvekst eller realnedgang. Ytterligere kutt vil ikke føre til mer effektivisering, men svekke kvaliteten.

Forskerforbundet arbeider for at:

• Norge øker forskningsinnsatsen til 3% av BNP innen 2030 og det utarbeides en opptrappings­plan frem mot målet der det offentliges andel av innsatsen utgjør 50 %.
• Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning gir økt langsiktighet til hele forsknings- og kunnskapssektoren gjennom planmessig opptrapping av innsatsen i tråd med påviste behov.
• Offentlig sektor etterspør mer langvarige FoU-oppdrag.
• Bevilgningene til langsiktig grunnleggende forskning gis en vesentlig økning, og fordeles i større grad direkte til institusjonene.
• Basisbevilgningene til universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter styrkes.
• Resultatbaserte finansieringskomponenter har åpen ramme slik at en samlet økning på resultatkomponenten automatisk gir økt ressursramme.
• Arkiv, bibliotek og museum gis bedre rammebetingelser for å kunne ivareta sitt ansvar for forskning, samlinger og formidling.
• Forskningsrådet øker støtten til forskningsprosjekter for arkiv, bibliotek og museum.
• Avsetningene til frie grunnforskningsmidler i Forskningsrådet økes vesentlig.
• Regjeringen og departementene følger opp sektoransvaret for forskning og bedre koordinering av den offentlige forskningsinnsatsen.
• Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen avvikles.

4.3 Utdannings- og rekrutteringsstillinger

Forskerkarrierens attraktivitet er fallende blant doktorgradskandidater og yngre forskere. Færre ønsker seg til UH-sektoren og mange unge forskere vil ikke anbefale dagens unge å ta fatt på en forskerkarriere. De vitenskapelige karriereløpene må gjøres mer attraktive og konkurransedyktige, samtidig som karriereveiene videre i og utenfor akademia tydeliggjøres.

Fullføringsgraden blant alle under forskerutdanning har bedret seg noe de siste årene, men fremdeles er det slik at bare to av tre har disputert 6 år etter opptak på doktorgradsprogrammet (Tilstandsrapport for høyere utdanning 2020). Institusjonene må vektlegge karriereveiledning og legge bedre til rette for at doktorgraden kan gjennomføres på normert tid. Dimensjoneringen av doktorgradsutdanningen må stå i forhold til behovet for forskerutdannet personale i og utenfor forsknings- og kunnskapssektoren.

Stipendiater og postdoktorer utenfor universitets- og høyskolesektoren og statlig sektor er ikke omfattet av forskrift om ansettelsesvilkår og det medfører at kandidatene har ulike rammevilkår. Postdoktorstillingen ble opprettet for å være en reell rekrutteringsstilling med kvalifisering til vitenskapelig toppstilling som mål, men brukes i stor grad som en uforpliktende midlertidig ansettelse i forbindelse med ekstern finansiert forskning.

Forskerforbundet arbeider for at:

• Formålet med doktorgradsutdanningen fortsatt skal være å sikre samfunnets samlede behov for forskerkompetanse og at forskerutdanningens egenart bevares.
• Det gjennomføres en forskningsbasert og uavhengig kartlegging av behovet for forskningskompetanse innen ulike fagfelt og sektorer i Norge.
• Ordningene med nærings-PhD og PhD i offentlig sektor styrkes.
• Det utvikles tydelige karriereplaner og karriereveiledning for stipendiater og postdoktorer.
• Stipendiatene gis tilfredsstillende arbeidsforhold og ressurser til gjennomføring av doktorgraden på normert tid, herunder ressurser til forskningsopphold i utlandet.
• Det gis forlengelse av ansettelsesperioden som stipendiat og postdoktor for alt legitimt fravær.
• Stipendiater og postdoktorer sikres like lønns- og arbeidsvilkår uavhengig av hvor de arbeider.
• Doktorgradskandidater skal kunne motta dagpenger mens de ferdigstiller avhandlingen.
• Prøveordningen med innstegsstilling erstattes av en mer forpliktende bruk av postdoktorstillingen.
• Postdoktorordningen strammes inn slik at stillingens innhold tydeliggjøres og at ansettelsesperioden utgjør minst tre år med ren forskning.
• Alle stipendiater tilbys som hovedregel fire års ansettelsesperiode med pliktarbeid.
• Det opprettes en ombudsfunksjon for doktorgradskandidater, postdoktorer og ansatte på innstegsvilkår.

4.4 Internasjonalisering

Kunnskapsproduksjon er i økende grad internasjonal i sin karakter, og mobilitet over landegrensene må gjøres så enkelt som mulig for ansatte og studenter. Alle kunnskapsarbeidere må sikres mulighet for tilfredsstillende finansiering av utenlandsopphold. Tilsvarende må innreisende forskere og studenter møtes med god informasjon og smidige ordninger for opphold.

Institusjonene i forsknings- og kunnskapssektoren rekrutterer stadig flere fra utlandet. Økt mangfold er berikende for kunnskapsutviklingen og fagmiljøene, men stiller også særlige krav til ledelsen og kollegiet.

Høyere utdannings- og forskningspolitikk er i stor grad gjenstand for internasjonal påvirkning. Bologna-prosessen, EUs mål for European Education Area, etableringen av European Universities og store satsinger på forsknings- og innovasjonsfeltet griper inn i institusjonenes virksomhet og kunnskapsarbeidernes hverdag. Forskerforbundet samarbeider derfor her aktivt med våre nordiske søsterorganisasjoner og i Education International (EI)/ The European Trade Union Committee for Education (ETUCE). Videre deltar forbundets i Scholars at Risk for å bidra i arbeidet med å sikre akademisk frihet og beskytte forfulgte forskere fra hele verden.

Forskerforbundet arbeider for at:

• Alle kunnskapsarbeidere har rammevilkår som gjør dem i stand til å delta aktivt i internasjonalt samarbeid og være interessante samarbeidspartnere.
• Forfulgte forskere og studenter fra andre land gis en midlertidig akademisk frihavn i Norge.
• Forsknings- og utviklingssamarbeid mellom norske og utenlandske forskere styrkes gjennom tiltak som fremmer akademisk mobilitet (utveksling, studieopphold, samarbeid, språkopplæring og hjemkomst).
• Vitenskapelig ansatte opprettholder sine rettigheter (trygd og ytelser m.m.) ved internasjonal mobilitet, og at regelverket forenkles.
• Det etableres ordninger som gjør det mulig for kunnskapsarbeidere i alle sektorer å få støtte til utenlandsopphold.
• Det opprettes et nasjonalt NAV-kontor for forskermobilitet med ekspertise på tilrettelegging for utenlandsopphold.
• Institusjonene har kompetanse og ressurser til ivaretakelse av en mer internasjonal stab og studentgruppe.
• Utenlandsk ansatte får kunnskap om den norske modellen og ser viktigheten av å være fagorganisert.